Dramatiker, forfatter og regissør Toshiki Okada

Fotograf: Kikuko Usuyama

Bli bedre kjent med Toshiki Okada

Den prisbelønte og internasjonalt anerkjente dramatikeren, forfatteren og regissøren Toshiki Okada lager underholdende og aktuelt teater om virkeligheten til dagens unge japanere.

Dramatiker, forfatter og regissør Toshiki Okada (1973) er et av de største navnene innen moderne japansk teater. Spesielt kjent er han for å ha etablert teatergruppen chelfitsch – visstnok et barns feiluttalelse av selfish – hvor han siden har presentert rundt tretti verk, alle skrevet og regissert av ham selv.

Okada har blitt nominert til og vunnet prestisjetunge priser innen både teater, dans og litteratur, og han har gjestet viktige teaterfestivaler verden over.

Hideki Noda og «small theatre movement»

Okadas teaterinteresse ble vekket da han gikk på universitetet, blant annet gjennom et møte med Hideki Noda (1955) sin teatergruppe på den tiden, Yume no Yuminsha. Noda representerer Shōgekijō-bevegelsen (small theatre movement). Denne oppsto på 60-tallet som del av den japanske avantgarden og en reaksjon på Shingeki (new theatre). New theatre var en realistisk, vestlig teatertradisjon, hvor man blant annet satte opp greske klassikere, Shakespeare, Molière, Ibsen og Tsjekhov, og som skilte seg sterkt fra de tradisjonelle japanske teaterformene Noh og Kabuki.

Representantene for small theatre-bevegelsen var enten amatører, eller new theatre-utbrytere, der kompanilederen som regel fungerte både som dramatiker, regissør og gjerne også skuespiller. Der den første generasjonen av bevegelsen var anti-establishment og politiske i sitt uttrykk, skiftet fokuset etter hvert over på å skape underholdende og aktuelle stykker designet for å kunne more og sees av publikum på tvers av akademisk og sosial bakgrunn.

Oriza Hirata og «quiet drama»

En annen av Okadas rollemodeller er Oriza Hirata (1962). Hirata er dramatiker og regissør, og grunnlegger av Seinendan Theater Company. Han er mest kjent for å ha etablert spillestilen contemporary colloquial theater, eller quiet drama som det også har blitt kalt. Dette var en motvekt til den kommersielle vendingen small theatre-bevegelsen hadde tatt på 80-tallet.

Hos Hirata ser man en språkbruk som ligger tett opp til japansk hverdagsspråk og som karakteriseres av at flere snakker i munnen på hverandre, avbrutte setninger, mumling og utydelig tale. Han legger i tillegg inn pauser som består av nynning, sukking og andre nonverbale kommunikasjonsformer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Eraser Forest (┬®´©ÄKeizo Kioku  Photo courtesy of 21st Century Museum of Contemporary Art, Kanazawa).jpg
Fra Toshiki Okadas forestilling Eraser Forest (Foto: Keizo Kioku)  

Toshiki Okada og «det tapte tiårets generasjon»

Okada representerer den femte generasjonen small theatre-kunstnere, ofte kalt «det tapte tiårets generasjon» eller «generasjon 2000». Disse unge menneskene, født under den økonomiske nedgangstiden som startet på 1980-tallet, og som fulgte i kjølvannet av den voldsomme oppgangen etter andre verdenskrig, sliter ofte med å få fast jobb og en inntekt å leve av.

Okada portretterer ofte såkalte freeters, som hopper fra deltidsjobb til deltidsjobb og dermed ikke får de samme sosiale godene som de fast ansatte. Freeters jobber gjerne i døgnkiosker (såkalte convenience stores), på supermarked eller på fastfood-restauranter. På grunn av sin dårlige økonomi bor de som regel hjemme hos foreldrene sine, noe som har gitt dem tilnavnet parasite singles.

Et annet voksende problem blant japanere under 35 år er såkalte NEET (Not in Education, Employment or Training). I tillegg til å være en direkte følge av den økonomiske boblen som brast på 90-tallet, blir både Freeter og NEET sett som en reaksjon på den tradisjonelle karrieren til en salaryman, som krever at man vier hele sitt liv, både profesjonelt og sosialt, til arbeidsgiver.

Fra den vestlige teatertradisjonen har Okada blant annet hentet inspirasjon fra Samuel Becketts meningsløse tilværelse og Bertolt Brechts «Verfremdungseffekt».

Hyperrealistisk spillestil

På bakgrunn av dette utviklet Toshiki Okada sin særegne hyperrealistiske spillestil, der misforholdet mellom ord og bevegelse står i sentrum. Språket ligger tett opp til japanske ungdommers hverdagsspråk, såkalt hypercolloquial language, en blanding av lange, nærmest endeløse setninger, repetisjoner, fragmenter og uavsluttede replikker. Det er preget av avbrutte tankerekker, avbrytelser og hopping fra et tema til et annet.

Bevegelsene, omtalt av Okada selv som «skjødesløse og likeglade», er basert på hverdagslige gester og handlinger som enten overdrives eller underdrives. Skuespillerne fikler, drar nervøst i klærne sine, rører ved sine egne eller andres lemmer, og greier hverken å finne fotfeste eller ro. Bevegelsesspråket har attpåtil blitt ansett som en form for samtidsdans, det var slik han ble nominert til Toyotas koreografipris i 2005.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Five Days in March Re-creation(┬®´©ÄHidetoMaezawa).jpg
Fra forestillingen Five Days in March (Foto: Hideto Maezawa)

Five Days in March

I 2005 vant Toshiki Okada den prestisjetunge prisen Kishida Kunio Drama Award for forestillingen Five Days in March, som siden har blitt stående som et av hans signaturverk. Forestillingen hadde urpremiere i 2004, og ble gjenskapt og satt opp på ny i 2017. Handlingen i stykket finner sted i tidsrommet 21.–26. mars 2003, parallelt med at Irak-krigen bryter ut og antikrigsdemonstrasjoner finner sted rundt om i Tokyo.

Kort fortalt handler det om Minobe og Yuki, som møtes på en konsert og ender opp med å tilbringe fem dager i strekk på et kjærlighetshotell i Tokyo. De har sex hele tiden, ser ikke på TV, og går så vidt ut for å finne noe å spise. Når de er tomme for penger går de hver til sitt. De utveksler hverken navn eller kontaktinformasjon.

Et annet sted i Tokyo stenger en kvinne ved navn Miffi seg inne på rommet hos foreldrene sine, hvor hun drømmer om å flytte til planeten Mars. Samtidig havner to unge menn midt oppi en antikrigsdemonstrasjon ved et uhell.

Språket er muntlig, og dialogen går non stop som et maskingevær. Diksjon er det ikke så viktig med. Perspektivet skifter, og ting gjenfortelles plutselig fra en annen synsvinkel. Ungdommene i «Fem dager i mars» er representanter for den tapte generasjon. De lever på en begrenset inntekt som utelukkende kommer fra deltidsjobber, og viser liten interesse for andre mennesker, varige kjærlighetsforhold, krig eller politikk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Five Days in March(┬®Toru Yokota ).jpg
Fra forestillingen Five Days in March (Foto: Hideto Maezawa)

Internasjonal suksess

I 2007 ble Five Days in March invitert til en av Europas viktigste teaterfestivaler, Kunstenfestivaldesarts, etterfulgt av Vienna Art Week og Festival d’Automne à Paris. Dette første møte med et internasjonalt publikum fungerte som en døråpner for kompaniet, som siden har turnert til mer enn 90 byer i Europa, Asia, Midt-Østen og Nord-Amerika.

I de senere årene har chelfitsch dessuten begynt å co-produsere nye verk med teaterfestivaler rundt om i verden, til stor oppmerksomhet. Blant annet ble «The Vacuum Cleaner» utvalgt som en av ti «fremtredende produksjoner» av tyske Theatertreffen i 2020.

Når Toshiki Okada nå gjester Nationaltheatret med stykket Hvalen i rommet, som settes opp i Kanonhallen på Løren i høst, er dette første gangen Okada gjester Skandinavia med en urpremiere. Med dette nyskrevne arbeidet skaper han en forestilling spesielt for Nationaltheatrets skuespillere og det norske publikummet – med hvalen som utgangspunkt.

Hva ser han, og hva vil vi se? Det vil tiden vise. Det er i alle fall bare å begynne å glede seg!

Toshiki Okadas priser og nominasjoner:

  • Mottok Kishida Kunio Drama Award for Five Days in March i 2005
  • Nominert til Toyota Choreography Award for Air Conditioner (Cooler) i 2005
  • Mottok Oe Kenzaburos litteraturpris for novellesamlingen The End of the Special Time We Were Allowed i 2008
  • Nominert til Mishima Yukio Prize for Current Location i 2015
  • Har selv sittet i juryen for Kishida Kunio Drama Award siden 2012
  • Regisserte en serie forestillinger over fire sesonger for et av Tysklands fremste institusjonsteatre, Münchner Kammerspiele. Forestillingen Hot Pepper, Air Conditioner, and the Farewell Speech ble spesielt trukket frem av kritikerne

Kilder

Skrevet av

  • Tara Ishizuka Hassel

    Tara Ishizuka Hassel har en MA i japansk, fransk og teatervitenskap fra Universitetet i Oslo (2005). Hun har bodd flere år i Japan, hvor hun blant annet studerte ved Waseda og Musashino University, og jobbet som produsent for Festival/Tokyo, Japans største festival for samtidsteater og -dans. Hun er for tiden bosatt i Oslo, hvor hun jobber som produsent for dansekompaniet Nagelhus Schia Productions og oversetter av japansk litteratur.