Hopp til innhold
125 år

Fotograf: Vibeke Tandberg

Dramatiker Vibeke Tandberg i grønne omgivelser

En absurd motorvei inn i døden

Bildekunstner Vibeke Tandberg debuterer som dramatiker med et stykke der alt skjer samtidig, og der dialog og handling er så absurd at det må bli morsomt.

Av Maria Børja.

Vibeke Tandberg er et navn de fleste forbinder med kunst. Bildene hennes er betegnende for norsk fotokunst på 1990-tallet, hvor hun ble kjent for sine selviscenesettelser. Men etter hvert tok kunstnerskapet hennes en ny vending. Blant annet begynte hun å skrive. Fire romaner og en essaysamling har det blitt, og nå debuterer hun som dramatiker med stykket Hunder, en dramatisering av Tandbergs andre roman, Tempelhof.

«Det»

I sentrum står karakterene Kam og Mak, en kvinne og en mann som har fått et barn sammen. Barnet har ikke noe navn, og kanskje det ikke engang er et menneske – av Kam omtales barnet bare som «det». Vi presenteres også for et hus, en hage med et tre, og en flystyrt. Ellers er stykket dialogdrevet, og både absurd og morsomt.

– Siden stykket ditt handler om foreldreskap; kan si noe om sammenhengen mellom å være forelder og kunstner?
– Alle som har fått barn, vet vel at det er et før og et etter denne begivenheten. Og å lage kunst – enten jeg skriver, fotograferer eller lager film – er ikke et yrke jeg kan opptre strategisk i og få til å fungere i et 9–16-skjema. Liv og kunst henger uunngåelig sammen for meg, og dermed påvirket det kunsten min enormt å få barn. Etterpå var det vanskelig å vende kamera mot meg selv, for det var ikke lenger jeg som var viktig i livet mitt.

– Du vendte ikke kameraet mot barna, da?
– Jeg prøvde virkelig, men det strakk seg til en gravid mage. Da barna var ute, klarte jeg ikke så se noe kunstnerisk potensial i dem.

– Du har sagt i et intervju at det å få barn er som «å kjøre på en motorvei inn i døden», man ser liksom livets slutt?
– Å bli forelder er en livslang forpliktelse. Plutselig ser du alle fasene du skal gjennom. Du tror at du kan vende tilbake til deg selv på et tidspunkt, men du får aldri frihet til å kunne dyrke deg selv uhemmet igjen, du vil alltid ha en distraksjon der, og det er barna dine.

Et stort og fint rom

I Tandbergs skrivestil kan man ane inspirasjonen fra Samuel Beckett og de franske nyromanforfatterne, ikke minst favoritten Alain Robbe-Grillet. Nyromanen mangler både tradisjonell psykologisk karaktertegning og tradisjonell handling, ifølge Store norske leksikon. Og det passer Tandberg godt:

– Da jeg begynte å skrive, syntes jeg nyromanforfatternes stil tilbød et stort og fint rom å skrive i, og nå kan jeg ikke tenke meg noen annen måte å skrive på, sier hun.

– Jeg vil at tekstene mine skal etterlate et bilde av en stor og kompleks helhet, de skal ikke fortelle en historie. Jeg har ett stikkord når jeg skriver, og det er at alt skal skje samtidig. Sånn tenker jeg også når jeg lager bildeserier og filmer.

I Hunder er tida nesten sirkulær: Det finnes ingen sammenheng mellom fortid og nåtid, og Kam og Mak avbryter og snakker forbi hverandre hele tida. Dette er kvaliteter Tandberg har dyrket for å understreke en sirkulær tid der alt foregår på samme nivå.

– Jeg er veldig imot at kunstverk skal si noe viktig om noe, eller på annen måte lære bort noe til et publikum. Som dramatiker må man skape åpne rom for at det skal være interessant å være mottaker, mener Tandberg.

– Du stritter også imot at ting skal få oss til å føle noe. Men så leser jeg Hunder som fersk forelder, og så får det meg til å føle noe. Jeg ser avbrytelsene som at foreldrene ikke hører hverandre fordi de er for slitne der de står i småbarnsbobla …

– Alle kommer med sin egen bagasje når man skal tolke noe, og det kan være både irriterende og inspirerende. Noen ganger har man kanskje lagt opp til de mest åpenbare tolkningene uten å være klar over det, sier Tandberg.

– Dramaturg Cecilia Ölveczky mente at Hunder kunne leses som en beskrivelse av graviditet. Det var inspirerende å høre, og det åpnet opp helt nytt perspektiv på det jeg selv hadde skrevet. Hunder er mer enn åpent for å tolkes som en slags skrekk-prolog til det å bli forelder. Det å få barn er en berg-og-dalbane eller et flykrasj, og ikke langt unna følelsen av å brenne opp, som Mak og Kam faktisk gjør. Det synes jeg synes det er fin tematikk, sier hun.

Speilinger

Tandberg har et problematisk forhold til romaner der karakterene er psykologisk dype og har ordentlige navn.

– Figurene mine, og særlig i Hunder, er mer emblemer for noe, enn faktiske skikkelser eller mennesker med en psykologi. For meg er Kam og Mak først og fremst speilinger av hverandre, i tillegg til at de er det de sier: «Jeg skal hugge dette treet», «Nesen din er stor», «Puster hun?» eller «Se, så liten hun er». Hensikten min har vært å gjøre dem så grunne som mulig, for å legge handling, tekst og ord på overflaten. Det er mer enn nok å presentere publikum for overflate. Psykologisering og tolkning kan man gjøre selv.

– Hvorfor det?
– Jeg tror den hangen vi som publikum har til dybde og tolkning, er uunngåelig. Uansett hva vi ser på, leser eller opplever, så vil vi forsøke å forstå det. Så hvis man som kunstner, dramatiker eller forfatter kan gjøre det så vanskelig som mulig ved å jobbe med overflate, tror jeg det er en gavepakke til en mottaker. Kunst må kunne avkreve noe av publikum. Selv vil jeg at et verk skal leve videre etter endt møte, at det skal tenkes over og bli en del av noe større og mer varig.

– Kan det ikke bare nytes?
– Selvfølgelig, nytelse er ikke en motsetning til tenkning. Men jeg nyter ikke ting som er lett. Jeg liker at ting gnager i hjernen.

Ambivalens

– Kam og Mak er emblemer mer enn mennesker. Hvorfor?
– Mennesker er ikke endimensjonale og definerte, og når man skal beskrive et menneske i en tekst, liker jeg å understreke denne ambivalensen på alle mulige slags måter, sier hun.

– Ideen om mennesket, identitet og personlighet som splintrede og udefinerbare størrelser, har vært en viktig del av måten jeg tenker på. Som fotokunstner sirklet jeg mye rundt identitet som noe flyktig du kunne kle av og på deg og velge helt fritt. Kjønn og alt annet var ting du tok, ikke ting du var født med. Jeg liker ikke at ting skal fastholdes og identifiseres. Når du tenker én ting, skal du tenke det motsatte i samme tanke, sier Tandberg:

– Den absurde formen, som har blitt en estetisk retning for meg, går mot strømmen. Begrepet ble institusjonalisert av Albert Camus på 1940- og 50-tallet, men den er like aktuell i dag, som en slags antitenkning mot det å lete etter mening. Camus var opptatt av ideen om at det meningsløse er meningen i seg selv. Den loopen det er å lete etter mening i livet, handler om at det å lete etter meningen med livet, er meningen med livet. Og det er i seg selv en absurditet.

– Og samtidig grenser det veldig til humor.
– Ja, absolutt. Humor er kanskje det beste våpenet vi har mot det som ligger utenfor vår fatteevne. Da jeg leste Hunder igjen etter å ha latt det ligge noen måneder, gikk det opp for meg hvor morsomt dette stykket faktisk er, selv om jeg ikke tenkte på det mens jeg skrev det.

Fakta

  • Vibeke Tandberg (f. 1967) er norsk bildekunstner, fotograf og forfatter.
  • Tandberg er mest kjent for sine ulike serier manipulerte fotografier, hvor hun selv spiller en fremtredende rolle. Hun har også arbeidet med video.
  • I 2012 debuterte hun med romanen Beijing Duck og har siden utgitt romanene Tempelhof (2014), Joelle Joelle (2016) og Eurydike Anal (2018), på Forlaget Oktober.