Main menu and utilities

Main menu

Handlekurv
Skuespiller og 70-årsjubilant Ellen Horn

Fotograf: Øyvind Eide

Både maktmenneske og klovn

Få har hatt flere maktposisjoner i kultur-Norge enn Ellen Horn. Det hun mest av alt drømmer om, når hun går av med pensjon som skuespiller ved Nationaltheatret, er å få være klovn igjen.

Snøen ligger i et flortynt lag i gata med de gamle trehusene der Ellen Horn holder til. Det er nesten så en skulle tro Skomaker Andersen selv ville åpnet døren til det som en gang var en gammel butikk. Men der står hun, Ellen Horn, 70-årsjubilanten, med de karakteristiske varme øynene, de runde, gode kinnene og kort, sølvgrått hår. Hun byr velkommen inn til en fantastisk nyrenovert liten perle med kunst på alle vegger, en smakfull blanding av gamle klenodier og ny design – og med duften av nybakte boller strømmende ut av kjøkkenet.

– Datteren min Emilie bor i den ene delen, sammen med familien sin. Og så var det meningen at Jon og jeg skulle bo her da. Men slik gikk det jo ikke.
Ellen snakker om ektemannen, trommeslageren og jazzmusikeren Jon Christensen, som gikk bort for et år siden. En samling trommer utgjør en liten kunstinstallasjon i seg selv i en hylle over trappa.

Det er liten tvil om at det er en kunstnerresidens vi har trådt inn i.

Kultur kan flytte fjell

Selv er Ellen mest opptatt av en blåveis på albuen og et vondt kne.

– Jeg falt så lang jeg var på prøven i går, scenografien er full av gammelt søppel og rot. Og så stupte jeg på trynet i det jeg skulle løpe over scenen. Men jeg tror heldigvis det gikk bra.

Den folkekjære skuespilleren, tidligere kulturministeren og teatersjefen er i gang med å prøve opp sitt aller siste stykke som fast ansatt på Nationaltheatret, etter 39 år. Nå fyller hun 70 og har mottatt det berømte avskjedsbrevet fra teatersjefen. Det betyr også at hun skal gjøre sin avskjedsrolle, som Paige Connor i Hen av Ibsenprisvinner Taylor Mac – et surrealistisk stykke kjøkkenbenkrealisme om kjønnsroller, søken etter kjærlighet og frihet. Det er Catrine Telle som har regi.

– Jeg spiller en tobarnsmor, gift med en voldelig ektemann, som har forsøkt å holde det gående i alle år. Men når mannen får slag, og det viser seg at tenåringsdatteren er transperson, innser hun at det er mulig å forandre grunnvollene i tilværelsen. Hun har blitt ekstremversjonen av en kulturkjerring – hellig overbevist om at kultur kan flytte fjell, forklarer Horn.

Paige kler seg ut, går på konserter og utstillinger, alliert med datteren, som har tatt navnet Max. Samtidig lar hun det slitne forstadshjemmet gå fullstendig down the drain. Når stykket starter, kommer eldstesønnen hjem fra krigen, til et hjem i så totalt kaos at ytterdøra omtrent ikke er til å åpne. Ektefellen vansmekter, og Paige gir faen – i alt som har med matlaging, personlig økonomi, husarbeid og det som hører med til det heteronormative A4-livet.

– Hun bryter med alle normer. Og slikt noe gjør man da ikke, som det heter hos Ibsen.

Vanskelighetsgrad gigante

– Lykkes Paige med frigjøringsprosjektet sitt? Om noen skulle tro på at kultur kan flytte fjell, så må det være deg?

– Altså … jeg vet faktisk ikke. Hen er et veldig krevende univers å forstå. Jeg har sagt at jeg tar det som et kompliment at dette er avskjedsforestillingen min, for det er virkelig vanskelighetsgrad gigante. Det er en komplisert språklig tekst, en komedie og tragedie på samme tid, der karakterenes normbrudd både er høyst forståelige og i konflikt med det mange av oss klarer å kjenne oss igjen i.

Ellens blikk forsvinner ut av kjøkkenvinduet og ut over den den lille, snødekte bakhagen.

– Mulig jeg er tungnem som skuespiller, men for å formidle dette, trenger jeg å forstå med hele meg: Hva er det vi vil si? Catrine Telle, som regisserer, er jo åpent lesbisk, hun har vært med i den militante delen av den lesbiske bevegelsen og kvinnebevegelsen, og har virkelig integritet på dette temaet, sier Ellen.

– Og så har vi Jaden Healey som Max. Dramatiker Taylor Mac insisterer på at rollen skal spilles av en personlig hen, et menneske som selv har foretatt et kjønnsbytte. Det betydde at teatret måtte arrangere audition, og Jaden, som kom og så rett inn i bakhjernen på meg, har virkelig vært en øyeåpner. Hen har bakgrunn som dansekunstner og jobbet mye fysisk, og det tilfører mye til en produksjon der vi baler intellektuelt. Jaden har smeltet inn i ensemblet og rollen og lært meg noe helt nytt.

– Hva da?

– At det ikke finnes snev av noe unaturlig i det å skifte kjønn. Det er en menneskerett, og det er hardt arbeid – det tar år av et liv å finne en ny identitet. Derfor priser jeg også Taylor Mac, som ikke firer en tomme og som sier at vi må ha med en som kan dette på ekte, selv om skuespillerkunsten i bunn og grunn handler om at det er mulig å spille hvem som helst.

Å bli utsatt for andres ideer

Ellen har spilt mødre på randen av galskap før. I Natten er dagens mor, og i oppfølgeren Kaos er nabo til gud, regissert av datteren Kjersti Horn, spilte hun ut det mørke familielivet som den nylig avdøde dramatikeren Lars Norén selv opplevde i Skåne på 1960-tallet.

– Men hva er det som føles så vanskelig – er det bruddet med den såkalte heteronormativiteten det er så utfordrende for oss streitinger å forstå?

– Taylor Mac er opptatt av å viske ut kjønn og gjøre oss mer åpne for at vi alle kan være litt av hvert. Og det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg pleide å si til mannen min, Jon, at det beste med deg, er at du har så mye kvinnelighet i deg.

Ellen blir plutselig stille og litt blank i øynene.

– Jeg tror at de gutta som har en feminin side, og som tør å leve den ut, kanskje er de beste gutta. Men likevel spør jeg: Hva er frigjøringsprosjektet i dette stykket, hva vil Pages opprør lede til? Jeg sier ikke at vi ikke finner ut av det. Jeg tror Hen kan bli en brilliant komedie, og jeg går inn i dette med stor entusiasme. Dessuten har jeg vel vært her før, cirka én million ganger, i den vanskeligste delen av prøvetiden. Men for å forsvare noe med min kropp og min sjel trenger jeg å virkelig forstå.

– Er ikke det en skuespillers lodd, å gestalte noen andres valg, tanker og ideer?

– Jo, det er noe av det mest krevende med å være skuespiller. Men også det gøyeste. Å bli utsatt for noe som ikke opplagt harmonerer med ditt perspektiv.

Går ikke stille i dørene

Så er det ikke gitt at det alltid er enkelt å ha med en forhenværende teatersjef, kulturminister og maktkvinne inn i et ensemble. Ellen Horns tilstedeværelse går aldri upåaktet hen. Enten det er i offentligheten, i det selskapslivet som nå er satt så ettertrykkelig på pause, på teaterprøver eller i teatrets kollektive husmøter: Ellen Horn spør og graver, kommer med forslag og nøler aldri med å si ifra dersom hun skulle være uenig. Men så får hun også folk til å tenke seg om to ganger – og hun er, med sin erfaring og kunnskap, en stor og etterspurt ressurs – og med sin inkluderende varme og iver, en trygg havn for mange.

– Er teatersjefrollen – for ikke å snakke om kulturministerrollen – vanskelig å legge av seg?

– Jeg vil alltid ha de rollene med meg. De gir meg en klangbunn, en identitet og et erfaringsgrunnlag det er umulig å slippe. Selv om det hender jeg priser meg lykkelig for at jeg faktisk ikke står i de posisjonene nå. Men en utfordring er at det gir meg en autoritet i forhold til omgivelsene som jeg selv ikke alltid er så bevisst. Det kan være veldig lett å glemme når jeg selv baler med ting, i prøvetiden for eksempel.

Drømt om å være klovn

Det var ikke gitt at Ellen Horn, den gang Ellen Stoesen, skulle velge kunsten. Hun ble født i Canada, 1. februar 1951, der faren, som var jurist, jobbet. Familien på sju flyttet etter hvert til Tønsberg, og til Tjøme, der Ellens mor drev en restaurant. Med mange søsken i familien var det deilig å kunne søke tilflukt på Tønsberg folkebibliotek, og på loftet der fikk Ellen og søsteren, NRK-journalisten Annelita Meinich, prøve seg på dukketeater. Og da unge Ellen senere kom over et tv-program om Arne og Bjørg Mykle, foreldre bak barne-tv-figurene Pompel og Pilt, kontaktet hun dem og spurte om hun ikke fikk være med som elev i Oslo Nye Dukketeatret, som de drev.

– De hadde ledig plass, og mens resten av vennene mine søkte seg til universitetet og ble samfunnsengasjerte og med i rød studiesirkel, gikk jeg i dukketeaterlære hos familien Mykle, med Agnar Mykle som vår første instruktør. Vi kjørte rundt i folkevognbuss, snekret scene og solgte billetter. Det var i det hele tatt en veldig god skole. Ikke minst lærte jeg mye om komediespill, forteller Ellen.

Men hun torde ikke å fortelle dem at hun søkte Teaterhøgskolen.

– Og siden har jeg egentlig alltid drømt om å være klovn. Helan og Halvan, Chaplin, det skrå blikket på verden. For meg er klovneriet det egentlige teatret.

Ferdig utdannet skuespiller jobbet hun noen år ved Oslo Nye Teater, sammen med store komedieskuespillere som Aud Schønemann, Wenche Foss og Arve Opsahl. Deretter bar det til Fjernsynsteatret, før hun ble ansatt ved Nationaltheatret i 1980. Ikke minst utfoldet hun seg på Torshovteatret, og gjorde stor suksess som kvinnelig fribryter i Claire Luckhams Trafford Tanzi.

– Det største jeg har opplevd i mitt yrkesliv, er nok da jeg over natta gikk fra å være skuespiller i ensemblet til å styre hele skuta. Først med den såkalte troikaen, regissøren Sverre Rødahl og skuespilleren Ole-Jørgen Nilsen, senere helt alene.

Bestemor Skogmus på styremøte

Begge gangene Ellen Horn trådte til var utgangspunktet en nokså miserabel økonomisk situasjon, og styret trengte noen som kunne rydde opp.

– Jeg husker at jeg sa at ørene er mitt viktigste organ som leder. Du må kunne lytte og ta de ansattes synspunkter innover deg. Da jeg overtok teatersjefansvaret i 1992, gikk teatret 14 millioner i underskudd og Torshovteatret var stengt på grunn av økonomien. Selv spilte jeg bestemor Skogmus på Hovedscenen og satt med museører i mitt første styremøte. Det var ikke fritt for at det ble litt fnising.

Ellen Horn var høyt og lavt, opptatt av å inkludere alle, fra salgsavdeling til skuespillere. Som teatersjef må du ha god kondis, som hun sier.

– Noe av det jeg er mest stolt av, er at jeg insisterte på å gjenreise Torshovteatret, som nå ble skuespillerstyrt, mer enn allmøtestyrt. Det kokte på Torshov, og alle skuespillerne ville dit.

Og er det noe Ellen Horn lar seg provosere av, så er det karakteristikker som at hun var ryddepiken, hun som var «så blid og grei» og som ordnet opp etter tidligere sjefers økonomiske utskeielser. Mens Kjetil Bang-Hansen, Stein Winge og Eirik Stubø i noen sammenhenger har stukket av med ettermælet som de «mytiske teatersjefene».

– Jeg var modig i repertoarvalget, og hadde god teft på noen fete svisker som fylte salongene, for så å introdusere publikum for regissører som Ole Anders Tandberg og Ragnar Lyth, dramatikerene Botho Strauss og Jon Fosse. Dessuten inviterte vi til storstilt diskusjon av oss selv til hundreårsjubileet i 1999, med komedien Stor stue for ingenting.no – for øvrig iscenesatt av Catrine Telle, som var en viktig støttespiller for meg.

– Har omtalen av din teatersjeftid et element av trangsynthet når det gjelder kjønn?

– Definitivt. Jeg er dritstolt av repertoarvalget, teatret ble vitalisert og økonomien kom på fote. Men altså, jeg elsker Nationaltheatret, og jeg tror Nationaltheatret elsker meg. Jeg går ikke rundt og er bitter.

Lurt av Anne Grosvold

Og så, en torsdag kveld i det herrens år 2000, etter å ha spilt i Arne Lygres første stykke på Nationaltheatret, ringte Jens Stoltenberg. Dagen etter skulle han presentere sin første regjering og Jens lurte på om ikke Ellen ville bli hans kulturminister.

– Det var mot alle odds, og det hadde vært mye spekulasjoner. Åse Kleveland, som kom fra kulturlivet, hadde jo vært kulturminister, så folk spøkte med at også jeg kunne bli det. Jeg har dessuten alltid beskyldt Anne Grosvold for å lure meg. Jeg satt i et panel hun ledet på utestedet Blå i Oslo, sammen med Fritt Ord-direktør Erik Rudeng. Og hun spurte, på scenen: Hva ville dere sagt om Stoltenberg ringte. Mens Erik avviste det hele, svarte jeg, frisk og freidig, at selvfølgelig ville jeg sagt ja.

Ellen hadde meldt seg inn i Arbeiderpartiet, såpass klar var hun, og da fredagen med statsråd opprant, hadde hun fått beskjed om å ta med seg matpakke, for det var ikke uvanlig å besvime der på slottsplassen.

– Jeg hadde vært oppe på Uranienborg skole med Emilie, som skulle ha skidag, og tok taxi ned, sammen med Tore Tønne, min nære allierte i regjeringen. Han hadde sittet som nestleder i Nationaltheatrets styre og var en god støtte for meg. Og der, på slottsplassen, dukket hele ensemblet på teatret opp med hjerteballonger. Det glemmer jeg aldri, det var så rørende.

– Etter hvert har man jo gått bort fra det at en kulturpersonlighet blir minister. Man trenger en garva politiker som kjenner spillereglene, heter det. Hva var det vanskeligste som fersk statsråd?

– Det var nettopp å lære seg spillet. Jeg fikk en dyktig statssekretær, Roger Ingebrigtsen, Raske Roger, som han etter hvert ble kalt. Han lærte meg ikke minst mye om forholdet mellom en mindretallsregjering og Stortinget. Jeg trodde jo mer eller mindre at kulturministeren var den som bestemte. Men jeg hadde en bratt læringskurve, og det var ingen hemmelighet at det var flere stortingspolitikere som ønsket seg jobben min.

– Og hva var din fordel, som kulturminister med bakgrunn fra teatret?

– Fordelen var engasjementet og alt jeg kunne om kunsten og om å styre en kunstinstitusjon. Samt det jeg alltid har visst er viktig: Å lytte. De politiske partiene har sine høringsgrupper, der medlemmer, lokallag og partiet sentralt er de viktige referansene. Men veldig mange mennesker er ikke partimedlemmer, og de gir tilbakemeldinger på en annen måte. Jeg brukte mye tid på å reise rundt i kultur-Norge og faktisk lytte.

Takker gud for kjærligheten

Etter at hun gikk av som kulturminister i 2001 turnerte Ellen for Riksteatret med en rolle som skulle blir ikonisk for henne, Sigrid Undset. Og fra 2005 til 2014 var hun teatersjef samme sted.

– Du har levd et turboliv, med store oppgaver på ulike scener. Hvordan blir det å bli pensjonist?

– Helt stille blir det nok ikke, sier Ellen med et smil.

Styreledervervet i Kulturhistorisk museum, vervet som kunstnerisk leder i Peer Gynt på Gålå, innspilling av den populære tv-serien Neste sommer, foredragsvirksomhet – alt er sysler hun skal drive med fremover. Antagelig dukker det opp en forespørsel om en rolletolkning i ny og ne også.

– Og så har jeg en hel skokk med barnebarn, både egne og flere bonusbarnebarn, det er fantastisk gøy. Jeg er en lidenskapelig strikker og sykler, jeg baker boller og er glad i å lage mat. Jeg er i det hele tatt flink til å hygge meg. Og så mater jeg fuglene.

Ellen nikker ut mot hagen, der det nylig har kommet opp et lite drivhus – en frukt av Ellens nye forhold. Det er kjæresten, tidligere filmfotograf Halvor Næss, som har satt det opp.

– At jeg har funnet kjærligheten igjen, takker jeg gud for hver dag.

Høyt oppe under kuppelen

– Du har ledet to teatre, et departement og har mange styreverv. Men først og fremst er du jo skuespilleren Ellen Horn. Hva er du mest stolt av, kunstnerisk?

– Åh, da tror jeg at jeg må få trekke frem to ting: Jeg er veldig stolt av Norén-forestillingene vi lagde, med Kjersti som regissør. Og så er det Sigrid Undset-monologen min, som jeg spilte over 200 ganger i en lang periode og som jeg opplevde betydde mye for folk. Den forestillingen skulle jeg gjerne tatt opp igjen. Sigrid Undset er så ekstremt følelsesvar, sanselig, streng – og så klok. Hun var slett ikke bare middelaldermennesket som kjempet mot kvinnesak og abort. Hennes erotiske skildringer i Kristin Lavransdatter, for eksempel; det er så fett og det er så nydelig. Mange sa at de fikk øynene opp for Sigrid Undset etter å ha sett min forestilling.

Men aller først skal Ellen Horn sykle til og fra Nationaltheatret, hennes andre hjem i 40 år. Sammen med resten av produksjonen skal hun få stykket Hen til å svinge, i et teater som forhåpentligvis snart kan åpne etter et mørkt koronaår. Hun skal ta i bruk både klovnen og tragedieskuespilleren i seg, svette, gråte og le rått – så tett på publikum det er mulig å komme. Kanskje blir det det siste stykket som spilles på den bittelille, intime Malersalen noensinne, før renoveringen av teatret tar til og Malersalen opphører å være en scene.

Men før det, skal Ellen altså spille sin avskjedsforestilling, med vanskelighetsgrad gigante, høyt der oppe under hennes elskede teaters kuppel.

 

Av Marte Stubberød Eielsen