Fotograf: Kyrre Lien

Vestfjorden blues

Les samtalen mellom journalist Kari Slaatsveen og skuespiller Jan Sælid.

Langt nede i havet sitter en Håkjerring i en lenestol av lær.

Et stykke dansk møbelhistorie, uten at det nødvendigvis har noe med denne historien å gjøre. Håkjerringa er kledt i dress, åpen skjorte, ansiktet lyser blekt i skinnet fra en TV-skjerm.

Vi befinner oss nede i Vestfjorden utenfor Skrova, havområdet mellom Lofoten og Salten i Nordland. To hundre meter over verdens eldste, dresskledte virveldyr, vipper en gummibåt med Fiskeren ombord. For enden av et langt nok tau, dingler seks meter kjetting og en krok med et stykke råtten høylandsokse.

– Og der er vi, sier Jan Sælid.

Skuespilleren ved Nationaltheatret har en solid skuespillerkarriere på teater, i fjernsynsserier, og på film.  Han ble tildelt Per Aabels ærespris for rollene i Kongen dør og Borkman og mottok Heddaprisen 2017 i kategorien beste mannlige skuespiller/hovedrolle for rollen som Kong Bérger i Kongen dør.

Nå spiller han både Håkjerringa og Fiskeren i Ole Anders Tandbergs dramatisering av Havboka, Eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, av Morten A. Strøksnes.

Jeg må jo si jeg var litt avventende til dette med å skulle spille et helt stykke som en monolog. Jeg liker i utgangspunktet best å jobbe sammen med andre på scenen, men så var det noe ved dette prosjektet til Ole Anders som fascinerte og, ja, jeg liker jo huet til Ole Anders veldig godt! sier Sælid og fortsetter:

– Det er et fiffig grep han har gjort rett og slett, ved å blande bokas opprinnelige hovedpersoner Hugo og Morten sammen til en figur som bare kalles Fiskeren, mens håkjerringa altså er blitt en karakter med sin egen fortelling. Dialogen mellom håkjerringa der nede i havet og fiskeren i gummibåten, blir en slags agitasjon mellom jeger og bytte. Det hender også at de nærmer seg hverandre i en slags forståelse underveis, men venner blir de jo ikke.

Håkjerringer kan bli opp til 7,5 meter lange og veie over et tonn. De beveger seg langsomt med en toppfart på 2,7 km/t og kan gå dypere enn 1200 meter. En håkjerring vokser bare én cm i året og kan ha et livsløp på 500 år. De ser ofte elendig, ikke at det så mye å se så langt nede i dypet uansett, men det hjelper ikke når snyltereker kroker seg fast i et øye og eter på hornhinnen. Luktesansen derimot ...

– De er jo rovfisk. Overkjeven har en rad skarpe tenner de hugger byttet fast med. Underkjeven er en haug små, sagtenner de bruker til å skrelle byttet, omtrent som når du skreller en appelsin. Selve skinnet har masse hudtenner, skarpe som små kniver. De kjører snuta inn i dyret de skal spise og roterer rundt med det. Det er funnet seler i håkjerringmager som er skrelt i spiraler. Egentlig er jo selene for raske for en håkjerring, men det finnes selarter som driver sovende omkring i havet og da er de et lett bytte likevel.

– I stykket er håkjerringa blitt en, ja, hva skal vi si, en gammel sjøulk, en skipskaptein. En menneskeskikkelse i en stol foran et TV-apparat på bunnen av havet. Det er jo litt små-absurd, det hele.

– På den TV'n har Fiskeren et naturprogram, der han altså skal ut og fange en håkjerring fra en liten båt. Dette ser håkjerringa på. Og kommenterer.
Altså, det er jo et av bokas problemer, dette med at håkjerringa til slutt røsker kjettingen løs fra tauet og forsvinner i havet med en krok i kjeften og seks meter jern i munnviken, mot sin død, sikkert.

– Slik er jo Havboka en stor bok om naturen, om havet og om det viktige i å ta vare på det, samtidig som mennesket vil jakte og utslette dyrene i det. Det oppleves som problematisk, men det kan også hende at det gjør boka til noe mer enn bare en fortelling om det edle i å ta vare på naturen.

Hva tenker du selv om Håkjerringas situasjon, der du sitter?

– Altså, jeg synes jo håkjerringa er mer interessant. Han er vis, han vet mye og så er han samtidig veldig selvopptatt og anser seg som et mye viktigere vesen enn fiskeren. Haiene er jo blant de vesenene på jorda som har overlevd de fleste katastrofene, så han har en stolthet nedi der da!

Han er jo som en gretten, gammal gubbe der han sitter også?

– Ja, det er jo veldig gjenkjennelig det hele! Han sitter der i stolen sin og ser på TV, omgitt av masse bøker og masse spritflasker. Han er vis, men drikker mye sprit og grunnen til at Ole Anders har tatt med dette, er jo at islendingene fanget håkjerringer med selunger marinert i sprit.

Hvorfor sprit?

– Det er lukta. Det blir som en sirene av lukt der nede og fordi de ikke kan dra en håkjerring fra 1200 meters dyp, er de nødt til å få den høyere opp, så de legger kroken på noen hundre meter og så lukter håkjerringa åtet og kommer opp fra dypet.

Det er, som du har vært inne på, et miljøperspektiv både i boka og i stykket?

– Ja, det er jo det. Mennesket står kanskje foran den sjette utryddelsen, vi bidrar jo til å utslette oss selv, men når vi en dag er borte, er det kanskje fortsatt noe igjen der nede som vil starte et nytt liv.

– Kanskje det er der kilden til alt liv er. Så stykket har et miljøaspekt, men ingen pekefinger. Det er ikke..hva skal vi si, plakat-teater. Publikum vil gjennom dialogen mellom disse to, forstå viktigheten av havet.

Jeg har hørt at du er redd for havet?

– Jeg har sagt selv at jeg har havskrekk. Jeg tør ikke svømme alt for langt ut på havet. Jeg blir livredd ...

Når du har dypet under deg?

– Ja.

Hva kommer det av tror du?

– Nei det kommer av Haisommer selvfølgelig, som min generasjon så da de var små, men det har også med det at jeg har veldig respekt for det jeg ikke vet noe om, da. det er jo bare fantasien min som setter i gang når jeg er utpå ... hva som faktisk finnes. Under meg ...

Det er reptilhjernen din som klikker inn der?

– He he! Ja, sikkert. Men det sies jo både i stykket og i boka, at det skjer veldig, veldig sjelden ...

At hai angriper mennesker?

– Ja. Ja.