Main menu and utilities

Main menu

Simon Stephens

Fotograf: Kevin Cummins

Omgitt av fremmede

Kan våre aller nærmeste likevel være fremmede? Og er det å leve med disse fremmede en del av våre livsvilkår, undrer dramatiker Simon Stephens, aktuell med stykket Harper Regan.

Simon Stephens, anerkjent britisk dramatiker, var på vei til et møte med ledelsen på National Theatre i London i forbindelse med et stykke han skrev for dem, da teatersjefen kom med et litt sleivete utsagn. Ingen skriver roller for middelaldrende kvinner, påpekte han.

Stephens’ skuespill handlet om en mann som hadde fått livet snudd på hodet på grunn av beskyldninger om pedofili. England var på denne tiden, noen år inn i det nye årtusenet, skaket etter flere avsløringer av pedofile, og dramatikeren var opptatt av om det var mulig å humanisere slike følelser, uten dermed å unnskylde dem.

Simons hadde nylig, i 2006, utgitt stykket Motortown, om en britisk soldat som vender hjem fra Irak-krigen. Stykket handlet om redselen som oppstår fordi folk blir sett på som monstre, og hvordan andres redsel kan være med på å drive fram destruktive krefter.

Tematisk var det nye stykket beslektet med Motortown – og nok en gang med en herjet mann i hovedrollen.

– Til å begynne med ble jeg provosert av teatersjefens uttalelse, det virket ikke som om han brydde seg om hva jeg var i gang med å skrive. Men etter å ha tenkt meg om, bestemte jeg meg for å ta kommentaren hans på alvor, og rett og slett skrive om stykket med en kvinne i hovedrollen, forteller Stephens.

En livsodyssé

Det nye stykket fikk tittelen Harper Regan, som nå får Norgespremiere på Nationaltheatret i Bjørn Flobergs regi. Det var Floberg som også iscensatte Motortown, da stykket ble spilt på Nationaltheatret i 2016.

Harper Regan er et skuespill der fortidens hendelser gradvis avdekkes. Harpers far ligger for døden, og selv om mye står på spill for Harper, reiser hun likevel til hjembyen for å ta farvel. Gjennom møter med mennesker på sin to dagers ferd gjennom Storbritannia, utforsker hun hvem hun er og hva familie betyr.

Mange har sammenliknet Harper Regan, som hadde urpremiere ved National Theatrte i London i 2008, med Homers klassiske epos Odysseen, som skildrer Odyssevs’ skjebnesvangre reise, rik på fristelser, hindringer og åpenbaringer, før han – etter mange år – vender tilbake til familien, som ikke har gitt opp å vente.

– Er det en parallell her?

– Det er i alle fall en parallell til gresk antikk litteratur. Teatersjefen ved National Theatre oppfordret meg til å lese dramatikeren Evripides, så jeg leste ulike skuespill med mange fellestrekk. Her settes individet opp mot koret, menneskeskjebnene mot krigsmakten, mennesket mot gudene. Evripides’ tragedier er spesielt interessante i våre dager, i en tid hvor både kapitalisme og narsissisme står sterkt, og myten om individet er viktigere enn noensinne, sier Stephens.

Gresk inspirasjon

Underveis i skriveprosessen fikk Stephens vite at kona, som han hadde to sønner med, ventet en datter. Dette gjorde at han ble opptatt av forholdet mellom døtre og fedre, og han fant mange paralleller til forholdet mellom mennesker og guder i antikken generelt og hos Evripides spesielt.

Forholdet mellom far og datter ble derfor et sentralt tema i Harper Regan.

– Det er tradisjon for at døtrene ser på moren som den slemme og faren som den snille. Både Harper og tenåringsdatteren Sarah oppdager i løpet av stykket at dét ikke er tilfelle. Fedrene har gjort eller sagt gale ting, og har – som en konsekvens av dette – sett seg nødt til å lyve til døtrene sine. Når døtrene får vite sannheten, blir de selv tvunget til å ta noen viktige valg.

Harper og Nora

En annen dramatiker Simon Stehens har jobbet mye med, er Ibsen. To år etter Harper Regan skrev han en ny versjon av Et dukkehjem, samtidig som han dramatiserte romanen Den merkelige hendelsen med hunden den natten.

– I en periode syklet jeg mellom prøvene på de to stykkene, på to ulike teatre. Og under en av sykkelturene slo det meg plutselig at de to skuespillene har en replikk som nærmest er identisk: «Jeg kan ikke tilbringe natten i huset til en fremmed».

Nora sier det om ektemannen som vender henne ryggen, den autistiske gutten Christopher sier det om faren som har tatt livet av en hund.

– Det måtte være noe med nettopp disse ordene som gjorde at jeg valgte å jobbe med disse to tekstene! Samtidig, ser jeg i ettertid, er dette en setning som også kunne vært sagt av Harper.

Fremmede for hverandre

For hvor hører Harper Regan hjemme? Hun oppdager, delvis gjennom forhistorien, delvis i løpet av stykket, at verken ektemannen eller foreldrene er dem hun tror de er. Datteren Sarah får samme erkjennelse når moren drar fra hjemmet uten å si noe.

Er det Harper og Sarah – og altså vår alles – skjebne å tilbringe livene i huset til fremmede? Hvor godt kjenner vi våre nærmeste?

– Kanskje er det slik at foreldre og ektefeller, våre aller nærmeste, til sjuende og sist er fremmede for oss? Og at det å leve med disse fremmede er en del av våre livsvilkår? spør Simon Stephens.

Av Olav Torbjørn Skare

Fakta

  • Harper Regan av Simon Stephens (oversatt av Kristofer Grønskag) har Norgespremiere på Amfiscenen i september 2019, i Bjørn Flobergs regi.
  • Stykket hadde urpremiere ved National Theatre i London i 2008 og er senere oppført på flere teatre internasjonalt.
  • Bjørn Floberg satte i 2016 opp et annet av Stephens’ stykker på Nationaltheatret, nemlig Motortown.