Hopp til innhold
125 år
Kjersti Annesdatter Skomsvold

Fotograf: Agnete Brun

Bylinefoto av forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold

Så sterkt kan ord virke

Forfatter Naja Marie Aidt viser oss at litteratur kan være lindrende – fordi kunsten setter døden i et annet perspektiv, skriver forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold. 

Jeg husker ikke når jeg først kom over denne tittelen, når jeg første gang hørte om den nye boka til Naja Marie Aidt. Men jeg husker at tittelen grep tak i meg, at jeg først ikke helt forstod den, men også at det var umulig å slippe den. Hva eller hvem er det døden har tatt? Hvordan kan man gi det tilbake? Og til hvem?

Jeg hadde møtt Aidt for flere år siden, vi ble gående ved siden av hverandre på vei til en middag under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Vi kom i snakk om barna hennes, hun fortalte meg at hun hadde fire sønner. Dette var før jeg visste om jeg noensinne kom til å få barn, og det gjorde inntrykk å høre at hun hadde fire barn og samtidig kunne skrive. Da jeg så flere år senere leste om den nye boka hennes i avisa, leste om denne tittelen jeg allerede så vidt hadde hørt om, og forstod at Aidt hadde mistet et av barna sine, at boka var en sorgbok over sønnen Carl, lukket jeg avisa fort og reiste meg fra kjøkkenbordet. Jeg orket ikke at det skulle være sant.

For tynnhudet

Å miste et barn, det må være det aller, aller svarteste. Jeg visste at jeg ikke kunne lese boka hennes, jeg var ikke rustet til å lese den, fremdeles var jeg for tynnhudet etter barnefødsler, jeg orket ikke å ta innover meg at det går an å miste barnet sitt. Men jeg visste også at nettopp fordi jeg ikke kunne lese boka, så måtte jeg lese den. Det er den samme motviljen som jeg kan oppleve i skrivinga – om jeg tenker at det er noe jeg ikke kan skrive, så lurer jeg på hvorfor det er sånn, og så vet jeg at jeg er nødt til å skrive det likevel. Dessuten forstod jeg ut fra omtalene at boka måtte være helt spesiell. Så jeg gikk til bokhandelen.

I flere uker lå Aidts bok i en veske i gangen, jeg rørte den ikke. Det var som å ha fått en uvelkommen gjest på besøk, en gjest som stod i gangen og ventet på å bli invitert videre inn i leiligheten, jeg ville ikke invitere vedkommende inn. Men så en kveld vandret jeg søvnløs fra rom til rom, og jeg skvatt litt da jeg så veska med boka i – gjesten stod fremdeles der og ventet. Så jeg fant fram romanen, tok den med inn på soverommet, tenkte at jeg kunne lese i den mens jeg ventet på å bli trøtt nok til å sovne. Men så turte jeg ikke å ha boka i samme rom som barna når de sov, som om det kunne skje dem noe om de lå i samme rom som boka. Så jeg la den på stuebordet, hvor den ble liggende til neste morgen.

Å bli en del av teksten

Det var så vidt blitt dag da jeg satte meg i en stol med romanen og det yngste barnet mitt i fanget. Barnet, bare noen måneder gammelt, grep etter boka med de små hendene, spiste på permen så den ble våt og myk. Forsiktig åpnet jeg boka, begynte å lese. Noen bøker trenger deg som leser, gir deg som leser plass, du forsvinner inn i den, blir en del av teksten, og sånn var det umiddelbart nå. Jeg leste de første sidene, og da jeg leste ordene som er gått i stykker av sorg, kjente jeg ikke redsel, skrekk, kvalme, som jeg hadde fryktet – jeg kjente derimot en dyp takknemlighet over å få oppleve denne kjærligheten som jeg så i teksten, kjærligheten til barnet.

På samme tid holdt jeg selv på å skrive romanen Barnet, en fortelling om å våge å slippe andre mennesker nær, og om det å bli mor. Underveis i prosessen leste jeg ingen bøker om barsel, morskap, ikke fordi jeg ikke ville, det falt meg bare ikke inn. Jeg velger sjelden bøker jeg vil lese basert på tema, motiv, og det skulle vise seg at det var Aidts sorgbok om tapet av sønnen Carl som skulle bli viktigst for meg i skrivinga.

Fødsel og død

Da jeg leste forstod jeg hvor tett fødsel er knyttet til død – kroppen som rommet det levende barnet må også romme døden til barnet, bære barnets død, og jeg har aldri følt meg nærere døden enn under fødslene, det er et fullstendig tap av kontroll, naturen bestemmer alt, og jeg bestemmer ingenting. Det er også et tap av livet som man kjenner det. Jeg mistet språket, opplevelsen av å gå gjennom en krise gjorde at jeg i lang tid ikke klarte å skrive. Hos Aidt kunne jeg kjenne igjen tapet av språk, selv om jeg opplevde det motsatte av henne, hun mistet språket etter å ha mistet sønnen.

Kanskje vi i utgangspunktet ikke besitter et språk for å uttrykke de mest overveldende erfaringene, og i så fall, hvordan beskrive noe som det ikke finnes ord for? Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake viser fram tapet som et sted hvor språket ikke når helt inn, og dermed, hvordan et språk som går i oppløsning egner seg til å beskrive smerte og sorg. På den måten makter Aidt å fylle et tomrom etter sønnen, gi tapet en form, og vise det fram, holde det fram for leseren.

Så sterkt kan ord virke

Et halvt år senere ble jeg spurt om å ha en samtale med Aidt på Litteraturhuset i Oslo. Før vi skulle opp til scenen, satt vi ved hvert vårt bord, jeg satt liksom litt bak ryggen hennes. Hun ble introdusert med store, velfortjente ord. «Aidt er her for å snakke om sorgboka si, boka om Carl,» sa så han som introduserte oss. «For det er Carl som dør,» fortsatte han, og idet han sa disse ordene, hørte jeg et gisp fra Aidt, som om noen slo lufta ut av henne, eller kom kanskje gispet fra meg? Det var som om jeg fysisk kjente ordene.

Så sterkt kan ord virke, og så fysisk kan sorg kjennes. Igjen og igjen må vi ta innover oss dette som er helt uforståelig, igjen og igjen skylder sorgen over oss, forsvinner litt, kommer tilbake med full kraft, slår oss i bakken. I boka viser Aidt nettopp dette. På nytt og på nytt forsøker hun å skrive fram den kvelden da Carl døde, om hvordan hun sitter og spiser middag med foreldrene, med den eldste sønnen og familien hans, da den umulige telefonen kommer. Skriften forsøker hele tiden å forstå hva som har skjedd, gjøre det om til en historie, gjøre det til litteratur, til noe utenfor oss selv, gjøre det bitelitt enklere å forholde seg til, sånn at vi kan leve videre med det forferdelige som har skjedd. For vi må jo leve videre.

Lindrende litteratur

Litteraturen og kunsten kan på sitt beste være lindrende – ikke bare fordi det kan være trøstende å lese andres tanker om noe en selv opplever, men fordi kunsten setter døden i et annet perspektiv. Når jeg skriver og leser er jeg i kontakt med noe evig, der jeg sitter og prater med for lengst avdøde forfattere – jeg er knyttet til dem som levde og skrev før meg, jeg er knyttet til de som vil komme etter.

Aidt går i dialog med andre forfattere som har mistet sine nærmeste, forfattere som lever her og nå, men også forfattere som har gått bort for lenge siden, og hun setter Carls liv inn i en større sammenheng, gir det et skjær av noe evig. Datoene, tiden, flyter over i hverandre, det hun skriver i dagboka om Carl som barn kunne like gjerne vært nå.

Tittelen på boka kommer fra et dikt Aidt skrev for mange år siden: ... gi dét tilbake som du fikk av den døde da dere sto i regnet i snøen i sola og den døde var levende og snudde ansiktet mot deg som om han ville spørre om noe du ikke lenger husker og han hadde også glemt det og det er en evighet en evighet siden nå. Da hun skrev dette diktet var det Carls ansikt som viste seg for henne, og Aidt skriver om hvordan en i poesien kan få et glimt av framtiden. Tiden går liksom i oppløsning i møtet med døden.

Gjennom boka om Carl tar Aidt det døden har stjålet fra henne, og gir det tilbake – den kjærligheten Carl ga, blir gitt videre, den lever videre.

 

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvold er forfatter. Romanen I dag jeg, i morgen du (2020) er hennes sjette skjønnlitterære utgivelse for voksne. Hun har foreløpig utgitt ni bøker på Forlaget Oktober.