Main menu and utilities

Inger Merete Hobbelstad

Fotograf: Agnete Brun

Hjerteslagene i diktningen

Forelska i Shakespeare, teaterstykket basert på storfilmen «Shakespeare in love», stiller spørsmål om hva som kan ligge bak den største kjærlighetsdiktningen av alle.

Hvordan kan det ha seg at følelser i diktning og skuespill kan virke sterkere, virkeligere, enn virkeligheten selv? Hvordan kan det ha seg at historien til noen som aldri har levd, som er sprunget ut av en forfatterfantasi, kan gjøre vel så dypt inntrykk på publikum som historien til virkelige mennesker, og føles som om det angår dem, tilskuerne, direkte?

Forelska i Shakespeare er en lek med William Shakespeares liv og verk som tar utgangspunkt i nettopp dette mysteriet. Det er et skuespill som plukker opp et annet skuespill, Shakespeares Romeo og Julie, og stiller spørsmålet om hvor det hele kom fra, om hva en forfatter kan ha sett og hørt og følt for å bli i stand til å skape det som flere hundre år senere er anerkjent som verdens mest berømte kjærlighetshistorie.

Konklusjonen er selvsikker: En stor kjærlighetshistorie må springe ut av en annen, diktningen må etterligne livet. Når Shakespeare kunne mane frem så overveldende følelser, må det ha vært fordi han hadde kjent på slike overveldende følelser selv, for én han ikke kunne få. På scenen møter vi den unge forfatteren William Shakespeare som strever med sitt neste skuespill, med den håpefulle arbeidstittelen Romeo og Ethel, sjørøverens datter. Men det vil seg ikke. Først når William møter kvinnen i sitt liv, trer et nytt og besjelet verk frem: Romeo og Julie.

Løgn og forbannet dikt

Dette er, for å si det rett ut, løgn og forbannet dikt. Shakespeare skapte ikke historien om Romeo og Julie. Skuespillet var basert på en italiensk fortelling som allerede hadde blitt gjendiktet på engelsk, av en forfatter ved navn Arthur Brooke, i 1562. Tittelen Romeo og Julie, og historien om det unge paret som elsker hverandre selv om familiene deres ligger i krig, hadde altså eksistert fra før William Shakespeare ble født.

Men det er en grunn til at det er Shakespeares og ikke Brookes verk som er blitt stående. Brookes historie var en enkel moralfabel med et budskap for sin tid: Der ser du, så ille kan det gå hvis du setter deg opp mot foreldrene dine. I Shakespeares hender blir det samme plottet til en inntrengende kjærlighetshistorie om to unge mennesker som finner hverandre og dermed finner seg selv, og oppdager hvem de er utenfor familien eller kameratfellesskapet. Samtidig er det en nennsom drøfting av kjærlighetens muligheter og farer. I navn og hendelser ligner Romeo og Julie på de foregående fortellingene, men den emosjonelle kompleksiteten og poesien i språket er ny, og gjør at det fremdeles er pirrende å prøve å besvare spørsmålet: Hvor kom det fra?

Shakespeare og Marlowe

Vi vet ikke så mye om William Shakespeares liv. Men vi vet at han giftet seg som attenåring med en kvinne han hadde gjort gravid. Familien levde sine liv i Shakespeares hjemby Stratford-upon-Avon mens han selv slo seg opp som skuespiller og dramatiker i London. Der måtte han forholde seg til Christopher Marlowe, som bare var to måneder eldre enn Shakespeare, men som allerede hadde blitt en etablert dramatiker og gjort stor suksess med dramaet Tamburlaine.

Vi vet ikke om de to var så nære som det skildres i Forelska i Shakespeare, men det kan hende at Shakespeare, som begynte karrieren som skuespiller, spilte i oppsetninger av Marlowes stykker, og var sterkt inspirert av ham da han selv begynte å skrive skuespill. Marlowe skulle igjen bli inspirert av Shakespeares verk, da han slo gjennom med sine historiske dramaer. Men temperamentsmessig var de to, som både konkurrerte med hverandre og beundret hverandre, svært forskjelllige. Marlowe var vill og farlig, drikkfeldig og kranglevoren. Han kom med bråkjekke ateistiske uttalelser som var ansett som rystende blasfemiske, og hadde et eksperimentelt sexliv og en geskjeft på si som spion. Han ble stukket ned og drept på et skjenkested, bare 29 år gammel – dette vet vi at stemmer overens med handlingsforløpet i Forelska i Shakespeare. Shakespeare på sin side, var forsiktig og strategisk, jobbet iherdig, la seg opp penger og døde som en holden og ansett mann.

Kjærlighetens uro

For Shakespeares del lå nok dramaet på innsiden. Selv om han sto bak noe av den vakreste kjærlighetspoesien som er skrevet, er han vel så opptatt av kjærlighetens uro: Av skjeve forhold, sjalusi og besettelse. Han skriver om forelskelsen som ikke vil slippe taket, selv om den forelskede forakter seg selv for å være så prisgitt sine egne følelser, med slik innlevelse og intensitet at det er vanskelig å tenke at det ikke var en følelse han hadde førstehåndskjennskap til.

Og han skriver om grenser mellom det mannlige og det kvinnelige som hovedpersonene hans danser over. Som Forelska i Shakespeare tematiserer, var det forbudt for kvinner å stå på teaterscenen i England på slutten av 1500-tallet. Kvinneroller ble spilt av unge gutter. I flere av Shakespeares skuespill skriver han om unge kvinner som kler seg ut som menn. Slik kunne gutteskuespillerne hans få en høvelig anledning til å vise seg frem; de måtte ikke bare spille kvinner, men også kvinner som igjen spilte menn.

Men kvinnene i skuespillene trekker i mannsdrakt for å oppnå noe. Med mannsrollen kommer en ny frihet. Som menn kan de reise, uttale seg og stille spørsmål på en måte de ikke kan som kvinner. Kvinner som lurer på hva en mann føler, presenterer seg for ham som en mannlig fortrolig: Bare slik kan hun spørre om det hun virkelig vil vite, og få ærlige svar. Men situasjonen rommer også en egen sårbarhet: Kvinnen må lytte rolig til mannens følelsesmessige utgytelser og late som ingenting, selv om det gir henne voldsom glede eller stor smerte.

Dette skjer med rollen Viola i Forelska i Shakespeare: Hun elsker teater, men siden kvinner ikke kan stå på scenen, må hun kle seg ut som en mann. Til forveksling likt det som skjer med rollen Viola i Shakespeares komedie Helligtrekongersaften, et stykke som Forelska i Shakespeare henviser til.

Et mysterium

Forelska i Shakespeare handler om kjærligheten, og om hvor lynraskt den kan gå fra å være komisk til å bli tragisk. Men det er også et stykke om teatret selv, om den særegne, pragmatiske kunstformen som har som himmelstormende ambisjon å få frem store og tidløse innsikter.

Den som skal sette opp en teaterforestilling må gjøre bruk av det han eller hun har for hånden. Det er sjelden nok penger, sjelden nok tid og sjelden nok folk. Det er kompromisser og hestehandler alle vegne, det er pappvegger som må fremstilles som borgmurer og rødfarge som må se ut som blod, og likevel går vi, igjen og igjen, ut og føler at vi har vært vitne til noe som handler om livet. Det er et mysterium, og vi blir ikke ferdig med det med det første.


Av Inger Merete Hobbelstad, litteraturviter, kommentator i Dagbladet og forfatter av essaysamlingen «Å leve med Shakespeare».