– Forbrent er tre historier i én. Det handler om ei død kvinne og hennes siste ønsker, som blir gitt til barna hennes, men det handler også om ei ung, forelska jente som blir gravid og dermed får livet revet i stykker. Til sist handler det om et land, Libanon, som blir okkupert og ødelagt av borgerkrig.

Slik forklarer den kanadisk-libanesiske dramatikeren og regissøren Wajdi Mouawad stykket han har skrevet, som spilles på Nationaltheatret høsten 2021. Vi møter Mouawad på det kjente teateret La Colline i Paris, der han er kunstnerisk leder. Akkurat nå står Soeurs, eller Søstre på norsk, som han både har skrevet og regissert, på programmet i det høyreiste og moderne teaterbygget. Det mest kjente skuespillet hans er likevel Forbrent (Incendies på fransk), som også har blitt til en Oscar-nominert film med tittelen Nawals hemmelighet (2010).

– Forbrent var del av en trilogi, som seinere har blitt en tetralogi, fire teaterstykker som er tematisk i slekt med hverandre. Men selvfølgelig, hvert enkelt av dem står trygt på egne bein og forteller sin egen historie, legger Mouawad til.

– Vi kalte det ikke krig

Wajdi Mouawad er født i 1968 i Libanon, men da den langvarige borgerkrigen brøt ut i hjemlandet i 1975, blei det vanskeligere og vanskeligere å leve som normalt.

– Vi kalte det ikke krig, ikke til å begynne med. Det var stadig flere enkelthendelser. Et angrep på en buss en dag, en familie massakrert den neste, forteller han.

– Til slutt kunne vi ikke lenger dra på skolen. Det var hardt for foreldrene mine. De var første generasjon som hadde fått utdanning. Mora vår tok med seg oss søsken til Frankrike for at vi skulle kunne fortsette utdanninga, mens faren vår blei igjen. Det var tøft å komme til et nytt land. Jeg kunne ikke språket.

Kontinuerlig midlertidighet

Mouawad forteller om å leve i en kontinuerlig midlertidighet. Familien måtte fornye oppholdstillatelsen hver tredje måned i fem år, før det til slutt sa stopp. De fikk ikke lenger bli i Frankrike, samtidig som situasjonen i Libanon ikke hadde bedra seg. De måtte se seg om etter en ny løsning. Aller helst ville familien til Texas, USA, hvor klimaet ligna mer på det de kjente fra hjemlandet, men reglene for å komme seg dit var kompliserte. Det var de derimot ikke lengre nord. De endte opp med å reise til Canada, til den franskspråklige delen. Det var der Wajdi Mouawad skulle begynne studiene sine og stifte bekjentskap med teatret.

– Jeg veit ikke hvorfor det blei sånn, men det blei sånn. Jeg gikk på audition
og kom inn på en skuespillerskole. Jeg oppdaga Tsjekhov og ble fascinert, men jeg følte også mer og mer på et behov for å uttrykke meg selv. Jeg var uredd. Jeg satte i gang med et prosjekt sammen med skuespillerkollegaene mine. Det blei til det første teaterstykket mitt, om en kar som stenger seg inne på toalettet og skaper fullstendig kaos når han nekter alle utafor å sleppe inn. Det var morsomt, det var absurd og tragisk på engang. Det var en fantastisk opplevelse.

– Jeg er en tyv

Stykket, Willy Protagoras enfermé dans les toilettes (1998), var bare begynnelsen. Mouawad skjønte at det var denne veien han ville. Han ville ikke bare spille eller iscenesette andres ord, men jobbe frem egne historier, egne historie og egen tekst.

– Men jeg har ikke noe veldig eieforhold til det som skapes. Jeg kaller det aldri teaterstykket mitt, teksten min. Det er noe vi lager sammen, skuespillerne og jeg. Og jeg er en tyv. Jeg stjeler hele tida. Jeg pleier å si det til skuespillerne mine: ‘Hvis det er noe du ikke vil at jeg skal bruke, så hold det for deg selv’, forklarer Mouawad.

Han begynner ofte med en løs idé. Av og til det er det budsjettet og praktiske forhold som setter naturlige begrensninger, av og til går det på rein intuisjon.

– Da jeg begynte på Forbrent, hadde jeg bare en idé i hodet, en setning, og så kobla jeg på skuespillere. Jeg spurte dem jeg fikk med meg: ‘Hva er det du absolutt ikke vil gjøre? Hva er du er lei av å gjøre igjen og igjen gjennom karrieren? Hva vil du helst sleppe?’ Og: ‘Hva kunne du absolutt tenke deg å gjøre?’

Ei av skuespillerne fortalte Mouawad at hun kunne tenke seg å spille en klovn som ikke var morsom, en trist klovn. En annen kunne tenke seg å bruke tid på å lære seg boksing.

– Det var utfordrende, men vi fikk plass til begge deler.

«Hun som synger»

Forbrent begynner med en mors død og opplesningen av hennes testamentet. Mora, Nawal, er, sjøl om hun er død, hovedpersonen i stykket. Nawals historie har visse likhetstrekk med historia til Souha Bechara, ei libanesisk kvinne som var aktiv i motstandsbevegelsen i Libanon og som tjueenåring forsøkte å drepe general Antoine Lahad fra den sørlibanesiske hæren i 1988 med to skudd. Han overlevde, og på grunn av den massive, internasjonale oppmerksomheta slapp Bechara fra attentatforsøket bare med fengselsstraff. I likhet med Nawal i Forbrent var hun innestengt på en knøttliten celle, der hun sang.

– Hun hadde ikke lenger noe navn der inne, hun blei kalt hun som synger, sier Mouawad.

– Hun sang alle mulige slags populære sanger. Det var for å overdøve bråket fra fengselet, torturen og skrikene, men også for å gjøre noe.»

Mouawad har møtt Souha i Frankrike. De tilbrakte en kveld hos en felles bekjent. De er på samme alder og vokste opp i det samme nabolaget, og han fikk en a-ha-opplevelse. Å skulle skrive et teaterstykke inspirert av historia til et virkelig menneske, krevde noe eget.

– På vei ut derfra tok vi følge, og jeg spurte henne hvorfor hun bare skjøt to ganger. Hun sa at det var en kule for libaneserne, og en for palestinerne, sier Mouawad, og legger til at det var det som fikk han på ideen om tvillingparet, som er så sentralt i Forbrent.

– Jeg spurte også om hun angra på at hun ikke hadde drept ham. Men det gjorde hun ikke. Hun sa at hun ville at generalen skulle vite at de kunne nå dem, at de ikke var usårlige.

Han understreker at Nawal ikke er Souha. Det er mange forskjeller dem imellom. Souha lever fremdeles, og historia om barna til Nawal er oppdikta. Hun har likevel inspirert stykket.

– Særlig i måten å være på, sier Mouawad.

– Stoltheta hennes. Både Souha og Nawal er stolte kvinner. Og ingen av dem angrer.

Krigens logikk

Jeg spør ham om en av replikkene i Forbrent, som gjorde inntrykk på meg under lesninga. Den blir uttalt av legen på barnehjemmet i landsbyen Kfar Rayat. Nawal spør hvorfor flyktningene kidnappa barna – blant dem befant trolig sønnen hennes seg – og legen svarer:

«For å hevne seg. For to dager siden hengte militsen tre ungdommer fra flyktningene fordi de hadde våget seg ut av leiren. Hvorfor valgte militsen å henge tre ungdommer? Fordi to av flyktningene fra leiren hadde voldtatt og drept ei jente som kom fra Kfar Samira. Hvorfor drepte flyktningene jenta? Fordi militsen hadde steinet en flyktningfamilie. Hvorfor steinet de dem? Fordi flyktningene hadde brent ned et hus like ved åsen der de dyrker timian. Hvorfor brant flyktningene ned huset? For å hevne seg på militsen som hadde ødelagt en brønn med vann som de selv hadde gravd opp. Hvorfor ødela militsen brønnen? Fordi flyktningene hadde brent opp alt det bøndene hadde høstet inn langs elva. Hvorfor brant de opp avlingen? Det var sikkert en grunn, men jeg husker ikke lengre tilbake, men historien kan sikkert fortsette lenge ennå, fra den ene hendelsen til den neste, fra raseriutbrudd til raseriutbrudd, fra smerte til sorg, fra voldtekt til drap, helt til verdens begynnelse.»

Jeg forteller at jeg synes han på et veldig talende vis oppsummerer volden eller krigens logikk i denne passasjen. Mouawad svarer med en latter.

– Mange tar opp akkurat den replikken med meg. Og faktisk var jeg ved å stryke den. Vi kommer alltid til en slik fase i arbeidet, hvor man stryker og tar vekk det overflødige. Og da jeg kom til den replikken, satte jeg bare en strek over den. Men da protesterte skuespillerne! Den skulle ikke vekk. Jeg mente den var for pedagogisk, for lite teatral, men de forklarte meg at den bare var belærende for meg. Folk som ikke er libanesiske, som ikke har den samme erfaringa, trenger den for å forstå.

Det hendte med flere scener, legger han til:

– Jeg innså at det hadde å gjøre med at det jeg fortalte var så en så integrert del av meg at nærmest blei banalt og uinteressant for meg. Men sett utenfra, er det ikke det minste banalt.

Et kollektivt prosjekt

Forbrent er helt klart et kollektivt prosjekt, sjøl om det er initiert og skapt av Mouawad, hadde det blitt et helt annet skuespill uten skuespillernes innflytelse.

Selv om prosessen med å utvikle Forbrent startet som en idé, videreutviklet sammen med skuespillerne, er det møtet med Souha som ble avgjørende, forteller Mouawad:

– Jeg skjønte at jeg hadde et annet ansvar. Jeg måtte ta det på alvor. Jeg har latt meg inspirere av et virkelig menneske. Det fikk en annen tyngde da.

Mer om krigen i Libanon kan du lese på FN-sambandet sin nettside.