Main menu and utilities

Main menu

Dramatiker Lars Norén

Fotograf: Wikimedia Comons

Etter Lars Norén

I balansen mellom brutalitet og ømhet, mellom hardtslående realisme og vakker poesi, finner vi Lars Noréns diktning. Hans blottstilling av menneskers kriser og sårbarhet vil vekke gjenklang – lenge etter at lyden fra skrivemaskinen har stilnet.

«Hvor er vi?»

Prøveprosessen på Lars Noréns drama Etter stillheten er for lengst i gang, og det samme spørsmålet vender stadig tilbake. Regissør Eirik Stubø leser manuskriptets sceneanvisning enda en gang: «Et udefinerbart rom, både virkelig og i minnet». Den finurlige formuleringen er poetisk og vakker, men den er sannelig også vrien. Vi blar videre i det relativt korte manuskriptet, på jakt etter svar. Vi finner fragmenter av tidligere tekster og historier, så vi vender oss til dem. Tykke manuskripter, dagbøker og diktsamlinger dekker det store bordet i prøvesalen. «Det gamle hotellet i Skåne» lanseres som forslag. «På forfatterens kontor i Stockholm» er en annen idé. Men det vil seg ikke. Det blir for konkret. For hvor kan møtet mellom døde og levende oppstå, hvor er vi når dimensjonene opphører? Det er dette liminale rommet vi må inn i – det udefinerte, fantaserende rommet som teatret så enestående har muligheten til å skape.

Sluttet sirkel

Uroppførelsen av Etter stillheten på Nationaltheatret, som er utsatt til våren 2021, markerer en sluttet sirkel for Lars Noréns dramatikk. Gjennombrudstrilogien fra 1980-tallet, Natten er dagens mor, Kaos er nabo til Gud og Stillheten, klinger som et ekko gjennom hele manuskriptet. I et forsonende møte med sine avdøde foreldre, kan det se ut til at Noréns plagede selvbiografiske hovedkarakter endelig finner fred. Paradoksalt nok – eller, på en annen side, nærmest treffende – blir iscenesettelsen av møtet mellom levende og døde selve avslutningen på hele det norénske universet.

Tilfeldighetene vil ha det til at Etter stillheten står igjen som Noréns siste pjäs. Den 26. januar gikk den svenske dramatikeren bort, 76 år gammel, og vi befinner oss i en ny æra – i stillheten etter Lars Norén.

Det er uvær i hans kunst

I stillheten fra bortgangen må vi derfor se oss tilbake. Til det som bråker og slår og river opp. For det har blåst rundt Norén, og det er uvær i hans kunst.

Det startet tidlig med lyriske fabuleringer, og beveget seg senere over i poetisk dramatikk. Alltid med den gjennomgående nerven av uhemmet menneskelig kompleksitet og ærlighet. I mars 1982 kom gjennombruddskuespillet Natten er dagens mor, som med sin brutale selvbiografiske tone skapte stor blest omkring dramatikeren. «Han skriver en dialog som knappast har någon motsvarighet i svensk dramatik» (Näslund, Svenska Dagbladet 1982).

Den unge hovedpersonen i Noréns trilogi skriver også lyrikk og prøver å lykkes som forfatter i den svenske hovedstaden. Hjemme i Skåne møter han – og vi – en destruktiv og komplisert familiedynamikk, som blottlegger det sorte, sårbare og kaotiske i de nære relasjoner. Den uttalte forbindelsen til egen familie og oppvekst har alltid vært oppe til debatt – som en forgjenger til vår egen Karl Ove Knausgård. Norén selv har aldri lagt skjul på det, ei heller påstått at sannheten er objektiv. For ham har diktning og virkelighet vært to sider av samme sak. «Och detta fantiserande har också med dramatiken att göra: man fantiserar sig själv på olike personer. Alla de här pjäserna är ju jag, eller mig nära personer, som jag klyver, i drömmen» (Norén, Entré, 1982).

Bred appell i Norge

To år etter urpremieren i Malmø ble det gripende hotelldramaet satt opp på Nationaltheatret – som ett av hele 14 teatre med Norén-premierer dette året. Siden den gang har Nationaltheatret servert flere klassikere fra Noréns katalog. Tre urpremierer har stått på programmet i årenes løp: Krig, Vinterforvaring og det stadig premierelengtende, nyskrevne stykket Etter stillheten. De to sistnevnte har fått liv i tidligere teatersjef Eirik Stubøs regi, som selv hadde et tett samarbeid med dramatikeren, med flere Norén-oppsetninger i både Norge og Sverige.

Sist Nationaltheatrets publikum møtte det norénske univers var i Kjersti Horns kritikerroste iscenesettelser av Natten er dagens mor (2015) og Kaos er nabo til Gud (2017). Horn og ensemblets fryktløse tolkning av 80-tallsklassikerene ga det norénske universet ny vind i seilene, og samarbeidet med Riksteatret ga muligheten til å rekke enda lenger ut. Norén viste seg å appellere bredt i Norge, og beviser at den knivskarpe balansen mellom brutalitet og ømhet, mellom hardtslående realisme og vakker poesi, har tålt tidens tann og kler teatret like godt i dag som for 40 år siden. Noréns blottstilling av menneskers kriser og sårbarhet er evigaktuell og allmenn. Skånska Dagbladets anmelder fra 1982 får dermed rett i sin hypotese om Natten er dagens mor: «Frågan är vel om inte detta lysande stycke teater har förutsettingar att omsider inordna sig i den repertoar som betecknas moderna klassiker».

Å være ærlig og sårbar i kunsten

Så hva kommer etter Lars Norén?

Jeg tror det er alt annet enn stillhet. For selv om skrivemaskinen har stanset, er det fortsatt scenisk kraft og larm i de etterlatte ordene. De vil kime og slå på verdens scener med full styrke. Vi vil følge Noréns filosofi; å oversette de ekte følelsene og relasjonene til teatret, å fantasere oss selv inn i andre virkeligheter, å være ærlig og sårbar i kunsten. Det er nettopp ved å flytte våre grenser for medlidenhet og innsikt, at Noréns dramatikk vil fortsette å klore seg fast i våre hjerter.

Av Mari Noodt,
regiassistent, Etter stillheten