Bærer de unge på mer skam enn andre deler av befolkningen? Det er inntrykket man kan sitte igjen med etter NRKs tv-suksess Skam, som gir en samtidsdiagnose av de unges skamfølelse. Men de unge skulle bare visst.

Ta karakteren Ulrike i komedien Et stykke plastikk av Marius von Mayenburg, som nå settes opp på Nationaltheatret. I stedet for å være den kunstneren hun utdannet seg for å bli, jobber hun som assistent for den kjente konseptkunstneren Haulupa. Hun smisker og jages rundt. Ulrikes mann, legen Michael, er redd Ulrike skammer seg over ham. Han synes ikke han gjør noe virkelig viktig, og tror han blir lettere å elske om han reiser ut med Leger Uten Grenser.

I tillegg føler de at tiden ikke strekker til. De vil i hvert fall ikke at husarbeid skal stjele tiden – og begge ser løsningen i en ny hushjelp. Men å få en utenforstående inn i huset for å rydde, vaske, lage mat og passe den forsømte sønnen, kan også være noe å skamme seg over.

Sanselige moralske spørsmål

For Ulrike og Michael, som forsøker å sjonglere penger, dannelse og en truet moralsk merverdighetsfølelse, reiser det å ha hushjelp vanskelige og sanselige moralske spørsmål. Disse kvalene er de ikke alene om å ha. Er det greit at noen vasker noe så intimt som eget hjem – i et forsøksvis egalitært samfunn? Og hva slags moralspørsmål går igjen i hushjelp-historiene? Liknende diskusjoner finnes i både populærkulturen, offentligheten, politikken og teorien.

Hushjelpene som ordner opp, kjenner vi fra 1900-tallsfortellingene The Sound of Music og Mary Poppins, der Maria og Mary – navnevalget er vel neppe tilfeldig – bringer glede og riktige verdier inn i de dysfunksjonelle og privilegerte familiene de kommer til. Disse fortellingene står nærmest i motsetning til idealene i historien om det Norge som vokste fram på 1900-tallet. En historie som også handler om hushjelpens tilbakegang. Fra 1875 til 1920 arbeidet hver femte yrkesaktive kvinne som hushjelp. I 1934 hadde 25 prosent av leilighetene på vestkanten og tre prosent på østkanten hushjelp.

Men med framveksten av den sosialdemokratiske velferdsstaten, mister hushjelpen fotfeste, om enn ikke helt. At private hjem i dag har hushjelp, vaskehjelp eller au pair, kan på mange måter forstås som et svik mot historien.

Det store «vi»

Fortellingen er at «vi» i Norge har blitt så like at ingen lenger trenger å være hushjelp hos andre. Det er en fortelling om velferdsstaten, og om arbeiderklassen som seierherre. Nå skal klasseforskjellene være borte, alle få anstendig betalt og arbeidsdelingen være kvalitativ, ikke hierarkisk; en snekker eller bilmekaniker skal ikke stå sosialt under en prest eller en direktør. Verden er opplagt ikke slik, men denne samtidsmyten står sterkt. Antropologen Marianne Gullestad beskriver det som en norm om å underkommunisere forskjeller.

Mens Mary Poppins flyr inn fra himmelen, kommer hushjelpen Jessica i Et stykke plastikk fra tidligere Øst-Tyskland. At Jessica snakker tysk, tilfredsstiller ekteparets krav til den som skal erstatte den tidligere hushjelpen. Paret mener den forrige hushjelpen, som var polsk, ødela språket til sønnen. Med den bekymringen, som må komme av at de har overlatt sentrale deler av oppdragelsen til en betalt hjelper, bryter Ulrike og Michael et tabu. De plasseres dermed i en på samme tid foraktet og ettertraktet klassetilhørighet, latterliggjort for eksempel med karakteren Rebecca i NRKs humorprogram Underholdningsavdelingen. Hun snakker gebrokkent norsk med thailandsk preg, etter en oppvekst med au pairen Joy. Det er morsomt, også fordi det fyrer opp under en karikatur av overklassen på vestkanten uten omsorg for sine materielt bortskjemte barn. En overklasse som er ignorant overfor en ordning som formelt sett skal være kulturutveksling, men som LO i dag kaller for «vestkant-slaveri».

Hvit vask

Renholdstjenester hjemme betraktes ikke like uomstridt negativt. En utbredt kritikk av kjøp av renhold, er at det ofte skjer svart. Kritikken åpner for at privatpersoner kan vaske vasketjenester moralsk ved å kjøpe hvitt. Det er ikke mange innkjøp folk må fortelle at de gjør i tråd med loven. Men det måtte de i Norge antagelig mest profilerte kjøperne av privat renhold, nemlig nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre og redaktør Cathrine Sandnes. I flere sammenhenger har de forklart og problematisert hvorfor de har vaskehjelp – og kanskje også fungert som støtte for dem som har vaskehjelp, men som selv nødig snakker høyt om det. Som Sandnes forteller til Kvinner og klær i 2008:

«Vaskehjelpen er der fire timer i uka. Hun er polsk og har eget firma. Vi gikk mange runder med oss selv. Å anskaffe vaskehjelp var en etisk og moralsk barriere. Jeg fant ut at det kan forsvares så lenge alt skjer under ordnede forhold, og vi betaler skikkelig. Det er jo egentlig ingen forskjell på det å kjøpe seg hjelp i huset og det å kjøpe seg hjelp til å fikse bilen …»

Ulrike og Michael er ikke profilerte, de slipper å drøfte kvalene sine offentlig, men må til gjengjeld svelge skammen. Fram til Ulrikes profilerte og skamløse arbeidsgiver vrir kniven rundt i såret. Han går ikke av veien for å kalle hushjelpen Jessica «en slaveeiers våte drøm og et fullstendig overflødig bevis på Michaels hallikmentalitet». Selv nøler ikke Haulupa med å utnytte Jessicas arbeidskraft som utgangspunkt for et kunstverk som utvisker grensene mellom kunst og levd liv. Som han sier til Jessica: «For meg finnes det ingen splittelse. Kunst og liv er ett. Og du? Skiller du mellom vask og liv?»

Alt som før?

«Klasse finnes ikke lenger», sier Michael i Et stykke plastikk. Men når Ulrike synes vaskehjelpen lukter vondt, og når hun ber henne vaske søppelbøttene ekstra grundig fordi de «lukter som en uteligger på T-banen», er det som om sansene drar opp fordommene skammen trykker ned. Ulrike blir slik et slags dramatikkens eksempel på det sosiologen Pierre Bourdieu beskrev som at ingenting er «vanskeligere å tåle enn fysisk nærhet til mennesker en står langt fra sosialt.»

Hva skal vi med skammen? For overklassen er det bekvemt om spørsmål om klasseforskjeller reduseres til spørsmål om skam. Men skammen i seg selv skaper ikke endring. Som sosiolog Vegard Jarness uttrykket det: «Overklassefolk med dårlig samvittighet er fortsatt overklasse». Selv konseptkunst som setter flomlys på overklassens selvbedrag, kan nære skammen som trengs for at alt skal fortsette som før.

Et stykke plastikk er en komedie om kontrasten mellom liv og lære. Heldigvis uten at det virker som om det er hushjelpenes gode moral som skal redde middelklassen og vekke den fra sin moralske misære.

Kilder:

Historisk statistikk, hushjelper: SSB

Å underkommunisere forskjeller: Marianne Gullestad

LO om au pair-ordningen: VG

Færre kjøper svart: Skatteetaten

Om samfunnsklasser: Pierre Bourdieu

Om overklasseskam: Vegard Jarness Minerva