De vil lage en ny versjon av førjulstidens store familieforestilling, intet mindre. Godt da at regissør og dramatiker Mads Bones og komponist Kyrre Havdal har lang fartstid som kreative parhester. Fra Trøndelag Teater har de publikumssuksesser som Nøtteknekkeren og Juleevangeliet på CV-en, og i 2019 så vi dem med Alice i Vidunderland på Nationaltheatret.

Nå er de klare med En julenattsdrøm, i Norges antagelig mest stemningsfulle julerom, nemlig Hovedscenen på Nationaltheatret.

Jakten på julefølelsen

En julenattsdrøm skriver seg inn i en godt utprøvd sjanger. Listen er lang over folkekjære juleklassikere – med like mange følelser, meninger og forventninger til formatet. For Mads og Kyrre var det naturlig å starte tankesmia fra et nullpunkt, og definere hva sjangeren egentlig betyr for dem.

– Hva vil det si at noe er en juleforestilling? begynner Mads.

– Er det tilstedeværelse av snø? Er det nissen? Er det kjærligheten? En kombinasjon av disse tingene?

– Julen i seg selv er jo en tradisjonshøytid, supplerer Kyrre, og fortsetter resonnementet:

– Mange forbinder den med spesielle ting. Men skal man nødvendigvis alltid innfri forventninger, eller skal man utfordre?

«Julestemning» er en vanskelig følelse å definere – også utenfor teatret. I denne sammenhengen har de likevel nådd en konklusjon: Vi ønsker oss et eventyr.

– Jeg tror det handler om kombinasjonen av det lune og det varme, og kampen for det gode. Fellesskapet, samholdet, kjærligheten, leken og overskuddet. Det er det som gir den berusende følelsen av julehøytid når man sammen forlater teatret, mener Mads.

Kampen for rettferdighet

Den nyskrevne forestillingen utspiller seg i et teater på 1890-tallet. Her møter vi Johanne, som er datter av teatersjefen og et stort skuespillertalent. Men når stemoren tar over som teatersjef, havner hun på bunnen av hierarkiet og blir satt til å vaske.

Inspirasjonen? Den er hentet fra Askepott.

– Det finnes utallige varianter av askepotthistorien. Men de fleste tar utgangspunkt i noen som har noe veldig fint, fratas dette på urettferdig vis, opplever et massivt fall og kjemper seg tilbake, forklarer Mads.

Regissøren legger ikke skjul på at han er «veldig, veldig glad i lykkelige slutter». Men at det heller ikke føles ordentlig lykkelig uten noen hinder på veien. Han sammenligner følelsen med endelig å nå toppen på en fjelltur.

– Det er ikke noe gøy hvis det var en lett tur. Man må kjenne det. Det har vi prøvd å leke oss med i dette stykket også – at kampen skal være reell.

Historisk og aktuelt

At handlingen er lagt til 1890 har påvirket forestillingen på flere måter. Det gjelder også det musikalske uttrykket, hvor epoken har bydd på kreative muligheter – og tilhørende problemstillinger.

– Vi definerte veldig tidlig at vi skulle gå for akustiske instrumenter. Men når du velger akustiske instrumenter, hvilken musikksjanger velger du da? Skal vi skrive tidsriktig musikk fra den epoken? reflekterer Kyrre.

– Som teaterkomponist etterstreber jeg alltid den gode, destillerte melodien. Du er i teatret én kveld og ser et stykke. Da vil jeg veldig gjerne at du skal gå ut derfra og huske noen av melodiene. Jeg vil ikke at det bare skal være en grå masse av noe du har hørt, forklarer han, og legger til at jakten på gode kjernemelodier har vært intens.

Søken etter fengende melodier for et moderne publikum, er også et godt bilde på målet om å skape en forestilling med relevans i dag.

– Vi fornekter oss ingen ting hva angår musikalitet, språk, tanker om kjønn og farge. Vi er i 2021, og vi skal lage en historie som kler 2021. Vi bare legger den til 1890, fordi vi synes det er veldig fargerikt, og vi liker estetikken, oppsummerer Mads.

Mer, mer, mer!

Når det gjelder farger og estetikk, er ikke disse gutta kjent for å spare på kruttet. I deres øyne er det nemlig de grandiose numrene som er kjernen til medrivende historiefortelling.

– Et av mantraene i forestillingen er at det kan aldri bli mindre. Mer, mer, mer! Mer farger, mer musikk, mer lys, mer snø, mer kjærlighet, mer lyst, mer begjær. Er det skummelt, skal det være skumlere. Er det trist, skal det være tristere, gestikulerer Mads.

Dyrker frem leken

Denne overfloden er også beskrivende for duoens kreative kapital: En idéfabrikk som langt på vei blir driftet av lek og moro.

– Mye av det vi gjør kommer ut av at vi leker oss med en spesiell sjanger. Dette handler mest om at vi bare bestemmer oss for hva vi har lyst til å lage til enhver tid, og så har vi det kjempeartig med det, forteller Mads, og fortsetter:

– Det som holder oss gående er jo skapertrangen. Og at vi får, i denne leken, muligheten til å lage nye leker hver gang. Foran hver forestilling må vi spørre oss: Hvem er det vi skal jobbe med? Hva skal vi lage? Hvem skal vi spille det for? Når vi skal lage en forestilling oppunder jul for hele familien, hva lager vi da? Jo, vi må prøve å se hva som kan fenge 8-åringen og 80-åringen samtidig – i hvert fall relativt samtidig.

En ode til fellesskapet

En julenattsdrøm har kommet til liv i en tid hvor alle har kjent på fraværet av å være sammen. Fravær av teater på den måten vi kjenner det. For Mads og Kyrre har dette vært en påminnelse om alt de elsker ved å lage teater – en bevissthet som harmonerer godt med et julebudskap om fellesskap, lek og varme.

– Jeg hadde lyst til å lage en forestilling som minner oss på hvor gøy det er å være sammen. Hvor gøy det er å skape sammen. Hvor fint det er når alle samarbeider mot det samme målet, med et kollektivt ønske om å lage noe fint, svært, stort og magisk. Samtidig som det er en historie om lek og tull og fjas og sidespor. En historie der blott til lyst blandes med lys og varme, konkluderer Mads, og tar en pause.

– Og så lar du det snø. Og der har du en juleforestilling – i alle fall en julenattsdrøm.

Av Knut Guttorm Jermstad/BERRE