Fosses fotsoldat

Han har gjesteforelest om Jon Fosse på Universitetet i Oslo, og har så mye han kan si om den folkesky vestlandske dramatikeren at han nesten ikke vet hvor han skal begynne eller slutte. Men Øystein Røgers forhold til Fosse begynte i hvert fall for nesten 30 år siden:

– Første gang jeg spilte i en Fosse-forestilling var i 1996. Teateret hadde bestilt et stykke av Jon til Ibsenfestivalen, og han skrev et stykke inspirert av Henrik Ibsens Brand. Stykket het Barnet, og hadde altså urpremiere for nesten 30 år siden.

– Traff oss momentant

Man kan nesten kalle det kjærlighet ved første manusgjennomlesning.

– Det var en åpenbaring. Fosse skrev teaterstykker på en helt ny måte. Han skapte en type teater som man kunne kjenne seg igjen i overalt i verden. Stoffet traff oss momentant, og det endret vårt syn – og mitt personlige syn – på hva det vil si å spille teater og hva dramatikk og teater kan være, forteller Røger.

Fosses dramatikk var poetisk, samtidig som den var urnorsk. Og allikevel viste den seg å ha stor internasjonal resonans. Forholdene og karakterene som ble beskrevet var så allmenne. Det handler om sårbare og ensomme mennesker, som er på utsiden, mennesker som ikke kjenner seg igjen og ikke føler seg hjemme i samfunnet. Men som heller ikke klarer å ta affære eller nå frem til andre, selv om det er alt de ønsker.

Fosses inntog i teateret skapte en ny måte å spille teater på for Røger og kollegaene.

– Det er en type non-acting, som gir en nærhet til stoffet som jeg ikke har kjent med noen annen dramatiker. Fosse er en type minimalist. Karakterene hans er ofte plassert i en slags stilisert virkelighet. Det er ikke realisme. Eller, karakterene er veldig realistiske, men samtidig er de også på et annet plan. Funksjonene de har er ofte litt arketypiske. På mange måter kan det minne om greske dramaer. Karakterene står veldig ut, men samtidig er de ikke så karakteristiske. Så du må lete etter små trekk, som du kan løfte frem og stille ut for publikum.

Røger mener det i bunn og grunn handler om å lytte og være til stede når man jobber med Fosses tekster.

– Det handler om å lytte seg inn i et menneske, og å prøve å få frem dets tanker og emosjoner til publikum, slik at de kan oppleve det og forstå hva du tenker, uten at du sier det. Det er jo et diktverk, og veldig mye av det som ligger under er ikke åpenbart i teksten. Det er lett at ting kan forflates hvis det blir for realistisk, så man må finne en form på det.

En litt typisk vestlending

Øystein Røger spilte også urpremieren på Draum om hausten ved hundreårsjubileet til Nationaltheatret i 1999 på den da splitter nye Amfiscenen. Draum om hausten er skrevet over William Shakespeares En midtsommernattsdrøm, som handler om unge forelskede par. Men hos Fosse finner man en litt eldre type kjærlighet.

Den gangen for 26 år siden spilte Røger den unge mannen. Nå spiller han faren.

– Denne karakteren er en litt typisk vestlending fra bygda. Han sier ikke så mye, men han har nok store følelser på innsiden, selv om det ikke spilles så mye ut. Han overlater til mor å snakke. Mor er på en måte hans tekst, kan man si. Han er en stille fyr.

Røger tror det er mange som kan kjenne seg igjen i karakteren.

– Altså vi som har vokst opp på landet kjenner oss igjen i sånne stille, litt forsakte menn. Vi nordmenn kan nok være litt einstøaktige.

Ett langt dødsøyeblikk

Draum om hausten handler om en mann og en kvinne som møtes på en kirkegård. De kjenner hverandre fra før, men de har ikke møttes på mange år. Så går tiden, og vi møter dem igjen senere i livet. Og alt foregår på denne kirkegården.

– Det er realistiske scener, men det er som om de blir flettet inn med drømmesekvenser, hvor tiden beveger seg, hvor tiden flyter. Det handler om kjærlighet, tap og død. Hele stykket kan sees på som et dødsøyeblikk, hvor hovedpersonen gjenopplever hele livet sitt.

Øystein Røger mener Fosses budskap i bunn og grunn er ganske enkelt: Han minner oss på de menneskene vi har rundt oss, og at vi har en viss tid sammen.

– Det handler om å se hverandre, og det handler om ensomheten og ønsket om å nå hverandre. Jon har en gang sagt at når et barn blir født, så fødes også en død. Det høres utrolig depressivt ut, men det er sant. Og i løpet av den tiden vi har sammen, må vi være nær hverandre og ta vare på hverandre. Så det er veldig humant.

Tekst: Monica Lindanger