Main menu and utilities

Fotograf: Øyvind Eide

Tomas Adrian Glans

Lager pærekomplott på teaterscenen

Møt Tomas, som er sjefskokk når Mitcho og Sebastian lager pærekomplott mot den vrange viseborgermester Qvist.

I den vesle byen Solby bor de to vennene Mitcho og Sebastian. Byen deres er et relativt harmonisk samfunn der folk bygger hus av gjenbruksmaterialer og er opptatt av miljø. Men noe forstyrrer: Den populære borgermesteren Jeronimus er borte, og den sinte viseborgermesteren Qvist vil helst at alt skal være nytt, glatt og moderne. Så en dag finner Mitcho og Sebastian en flaskepost fra Jeronimus …

Mange barn kjenner fortsettelsen, der Mitcho og Sebastian drar ut for å finne vennen sin – i en kjempestor pære. Boka av den danske forfatteren Jakob Martin Strid har vært vilt populær blant både barn og voksne siden den kom ut i 2011. Og i 2018 ble den filmatisert.

Den utrolige historien om den kjempestore pæra foregår i et veldig fantasifullt og sprøtt univers som tiltaler meg. Jeg har akkurat begynt å lese den for datteren min, som er tre år gammel, og hun er superbegeistret, sier Tomas Adrian Glans, regissøren som nå skal gjenskape dette universet på Nationaltheatrets hovedscene.

Det er en utfordring han setter pris på.

– Det er med skrekkblandet fryd jeg går i gang med dette, sier han.

Lun humor

Ikke nok med at han skal få ei kjempestor pære til å seile rundt på vannet. I tillegg skal Mitcho og Sebastian møte sjørøvere, en stor, mekanisk sjødrage det bor noen i, de skal gjennom det nattsvarte havet som kryr av spøkelser og de skal gå i land på den mystiske øya.

– Det blir ikke lett, nei, men vi har en god scenograf, Even Børsum, og på Hovedscenen kan det meste gå an. Så det å få pæra til å vokse, til å bli en båt og til slutt et nytt rådhus, skal vi nok få til, sier Glans.

Erlend Loe, som har oversatt boken til norsk, er også med på dramatiseringen.

– Han har en lun og særegen humor jeg synes kler universet godt.

Loe har i tillegg skrevet sangtekster som er blitt tonesatt av komponisten Simon Revholt.

– Sangtekstene har Loe skrevet med utgangspunkt i bokens handling, og inneholder noen «loeske» betraktninger, sier Glans. Han mener at de likevel ikke har laget en musikal av boken.

– Nei, vi kaller det ikke musikal i vanlig forstand, selv om det er en god del musikk. Måten vi bruker musikk på, minner nok mest om slik det gjøres i for eksempel Dyrene i Hakkebakkeskogen, nemlig lekent musikkteater for barn. Hakkebakkeskogen har også mye musikk, men er ingen tradisjonell musikal.

Skranglete preg

Glans har tidligere arbeidet med barn som koreograf, blant annet i Snøfall, og har tidligere regissert både Bør Børson, Chicago og Cabaret. Han og Loe er enig om at de skal ivareta det litt skranglete preget til fortellingen, der gamle kompass og klokker, planker og propeller, tas i bruk.

– Jeg likte for så vidt filmatiseringen, men syntes vel egentlig at den mistet noe av den skjevheten og rarheten som originalfortellingen inneholder. Karakterene og miljøet ble litt vel polert, sier Glans, og legger til at de har gitt fortellingen et aldri så lite politisk, feministisk og miljøbevisst preg.

– Det er ikke påtrengende, men vi ser for oss Solby som et sted der folk er opptatt av gjenbruk og miljø, for eksempel.

Katten Mitcho er i forestillingen blitt til en jente. Sjørøverne er ikke lenger bare menn, men også noen kvinner, og Ulysses, mannen som bor i sjødragen, er blitt til en kvinne som har valgt å bo alene på havet fordi hun er lei av å føre den håpløse kampen for lik lønn for likt arbeid.

– Hun og ordfører Jeronimus finner hverandre i felles interesser, kan jeg røpe. Den mystiske øya har vi gjort til ei øy bygget av plastrester – noe dumt har de klart å snu til noe fint. Dette lyder enkelt, men samtidig føler jeg at så enkelt kan de sies. Og barn er opptatt av at vi må ta godt vare på kloden.

Vennskapets styrke

Stykket er en slags road movie; de to vennene Mitcho og Sebastian legger ut på en reise der de møter farer og utfordringer de aldri har vært i nærheten av før.

– Vennskapet deres er det som gjør at de klarer å stå i redselen og gjennomføre det som er skummelt. Det er fordi de tror på noe, det er viktig å redde vennen deres, den forsvunne borgermesteren.

Glans håper og tror at barna kjenner igjen universet fra boken når de ser fortellingen på scenen.

– Barn har en indre oppfatning av hvordan ting skal være. Vi har ikke tatt noe bort fra fortellingen, bare lagt til, og derfor tror jeg barna blir med på reisen inn i dette universet.

Skrevet av ...

  • Thomas Berg

    Journalist og forfatter.

    Foto: Fredrik Arff.

    Thomas Berg