Forfatter av Den lille prinsen, Antoine de Saint-Exupéry, var også en ivrig pilot.

Fotograf: Scanpix

Ikke alle gåter er til for å løses

Den lille prinsen er en uredd og gåtefull tekst om ensomhet, død og tap av mening, men også om kjærlighet, vennskap og kunstens kraft, skriver forfatter Sandra Lillebø.

Ofte tar jeg meg i å savne den selvsagtheten jeg gikk rundt med som barn. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg på den måten minnes barndommen som så lys. For slik den ikke bare var lys for så veldig mange andre, var den heller ikke det for meg.  

Som barn er man fullt og helt overlatt i andres makt. Likevel, til tross for prøvelsene dette medfører, kommer det et tidspunkt i livet hvor man fortsatt er et ganske ferskt menneske, men likevel har man lært seg et par ting, både om seg selv og om verden. Det er på det tidspunktet man er i stand til å møte de største, så vel som de minste, ting med en uforferdet sårbarhet man senere bare kan påkalle fragmenter av.  

For meg inntraff det tidspunktet i niårsalderen, og det er kanskje derfor jeg alltid har sett for meg den lille prinsen som niåring. Det er selvsagt feil. Prinsen i Antoine de Saint-Exupérys bok er uten alder, slik tidspunktet hvor ens barnlige verden møter den voksne, kan inntreffe når som helst, helt uavhengig av hvor mange dager en ellers har levd på jorden.  

Merkverdig 

Hvis jeg skulle sagt noe om Den lille prinsen som er fullstendig i utakt med tekstens sjel, ville jeg kanskje ha sagt noe sånt som at det er en berømt bok skrevet av en enda mer berømt fransk forfatter som mottok flere viktige priser, og at den er oversatt til svært mange språk og solgt i millioner av eksemplarer over hele verden. For riktig å vise hvor viktig dette verket og denne oppsetningen er, ville jeg kanskje også ha lagt til at det nå skulle settes opp på det største og viktigste teatret i hovedstaden til verdens rikeste land.

Om en slik beskrivelse ville den lille prinsen selv muligens ha kommentert at den var merkverdig – slik menneskespråket jo blir merkverdig og fremmed når det fylles av krav om penger, suksess og prestisje. Særlig merkverdig ville det vært fordi Den lille prinsen fremfor alt er en uredd tekst om ensomhet, død og tap av mening, men også om kjærlighet, vennskap og kunstens kraft.  

Faller ned fra himmelen 

Fortelleren i historien om den lille prinsen er selv et såret barn som i oppveksten har blitt misforstått og avvist av de voksne i sine forsøk på å uttrykke seg. Som voksen utdanner han seg – som forfatteren Saint-Exupéry selv – til flyver, og en natt krasjer flyet hans midt i ørkenen. Med vann nok til bare å overleve noen få dager, setter han i gang et iherdig arbeid for å reparere flyet og å komme seg på vingene igjen. Og mens flyveren står der med hodet og hendene i motoren, dukker den lille prinsen opp, og er irriterende som bare unger kan være når man trenger å få noe gjort. Ikke bare morer den lille prinsen seg over det absurde i at mannen faktisk har falt ned fra himmelen, han krever også at flyveren tegner en sau til ham, som det skal vise seg at han trenger for å holde orden på vekstene på den bitte lille planeten han til vanlig bebor, asteroide B612, som er omtrent på størrelse med et hus.  

Etter hvert som de to blir kjent, forteller den lille prinsen om reisen sin gjennom verdensrommet til Jorden. Han forteller om alle planetene han har besøkt og om dem som har bebodd dem: Han forteller om forretningsmannen som sitter ved skrivebordet sitt og teller alt han kan telle, og om kongen som lever på en planet så liten at den bortimot dekkes av den flotte hermelinskåpen, og som er desperat etter å skaffe seg noen undersåtter. Han forteller om geografen som skriver tykke bøker om hele universet uten noen gang å reise noe sted, og om lyktetenneren som bruker hele livet til å tenne lykter og deretter slokke dem igjen, men som tross alt fremstår som den minst latterlige av alle, idet han i det minste er opptatt av noe annet enn seg selv. Det eneste prinsen ikke forteller, er hvorfor han selv har reist. Det er det flyveren selv som lar oss få vite: «Det var en gang en liten prins. Han bodde på en planet som ikke var stort større enn ham selv, og han lengtet slik etter en venn …»  

Troverdig og poetisk 

Noe av det mest forbløffende med Saint-Exupérys tekst, er hvor troverdig den er i sin poetiske realisme. Når man leser den, forstår man umiddelbart at den uttrykker noe sant. Og at det er slik, er ikke på tross av umuligheten det representerer å absorbere og forstå hele dens detaljrikdom og billedbruk, men nettopp på grunn av det. Fra jeg leste den første gang som franskelev på videregående, og frem til i dag som voksen forfatter, har jeg alltid hatt følelsen av at det er noe jeg har gått glipp av i teksten, at det er noe i den jeg ennå ikke har forstått. Derfor hadde jeg ikke all verdens forventninger da jeg nylig startet å lese den for min datter på seks år. Jeg var redd for at den ville være for poetisk og vag, eller at alle bildene og det rike språket ville gjøre henne forvirret.  

Jeg tok feil. Jeg hadde glemt at det at noe er gåtefullt, ikke er det samme som at det er vanskelig. Verdens kompleksitet er muligens likevel ikke noe man tar inn over seg etter hvert som man vokser til, men noe man med tiden legger fra seg. I så fall er det ikke slik at alle gåter trenger å løses. Kanskje gjør de til og med mer nytte for seg dersom de får henge litt i luften.  

Skrevet av

  • Sandra Lillebø

    Journalist, forfatter og lyriker.

    Foto: Helge Skodvin