Det breie episke hos Brecht kontra den finslepne minimalismen hos Beckett, og begge i kontrast til den lette leken med verdens største kjærlighetsdrama.

Slik karakteriserer oversetter Øyvind Berg de tre skuespillene han puster nytt liv til på Nationaltheatret nå: Forelska i Shakespeare, en fiktiv historie om hvordan den store mesteren skrev stykket Romeo og Julie – kjent fra den Oscar-belønnede filmen Shakespeare in Love. Samuel Becketts Lykkedager, en absurd monolog for to. Samt Den kaukasiske krittringen, Bertolt Brechts poetiske og politiske etterkrigsverk om kjærlighet i ubarmhjertighetens tid.

En bråte med oversettelser har det blitt, siden Berg debuterte som oversetter med den tyske poeten Paul Celan i 1983. Fra Ezra Pound via Heiner Müller, til Peter Handke, Friedrich Dürrenmatt, Marie Jones og William Burroughs. For ikke å snakke om Shakespeare, Brecht og Beckett. I tillegg til 13 egne diktsamlinger, essays og en roman.

Oversetteren er ikke den som vanligvis synes best i teatret – men som likevel har stor innflytelse over klangen i forestillingen. Hva slags utfordringer møter oversetteren i sin arbeidshverdag? Hva er forholdet mellom teksten og teatret? Og hvordan oppleves det å komme så tett på andre menneskers verk som oversetterern gjør? Vi spurte mannen bak tastaturet, som tilgjengeliggjør alt fra klassikerne til moderne dramatikk for et norsk publikum.

Ingen skriver i et tomrom

– Oversetting er tett sammenvevd med skriving. Ingen skriver i et tomrom. Alle skriver i et verkunivers som allerede fins, fastslår Øyvind Berg.

Den første og største skriveren, Homer, var ifølge tradisjonen blind. Det betyr at han ikke kunne skrive – selv. Denne myten om den blinde skriveren har en sannhetskjerne, ifølge Berg:

– Alle skriver ved hjelp av andre. Skriften ble heller ikke oppfunnet for å ta vare på våre fortellinger og kreative påfunn. Skriften ble oppfunnet for å føre regnskap. Alt dette andre vi driver med er noe som skriver seg, og kanskje sniker seg, inn i regnskapsførselen. Det er økonomene som styrer verden. Vi med våre fabler tar bare over teknologien deres og prøver å utvide rommet litt, for å gjøre det mulig å puste.

Samtidig er det ikke gitt at en skriver er interessert i teater. Kan hende finnes det til og med en tendens blant intellektuelle til å heve seg over det underlødige teatret. Ikke sånn, altså, med Øyvind Berg. Så blir han også beskrevet som leken, obsternasig og ikke så rent lite frekk – i alle fall som poet. Med en surrealistisk ordglede, en respektløs holdning til autoriteter, en som ikke går av veien for å blande høyt og lavt, på utsida av den gode smak. Erfaring fra praktisk teaterarbeid har han jammen også.

– Hvordan fant du veien til teatret?

– En gang midt på 1980-tallet tenkte jeg: Hver eneste dag tilbringer jeg aleine foran skrivemaskina – jeg hadde ervervet meg en elektrisk skrivemaskin med kulehode – og sånn skal du tilbringe resten av ditt liv? Nei. Jeg ville jobbe med folk. Da var det to muligheter: Avis eller teater. Det fantes også andre medier, som radio og TV, men de virket på den tida enda mer sidrumpa enn avisene, så jeg valgte teatret.

Med den etter hvert legendariske frigruppa Baktruppen skulle Øyvind Berg stå på scenen i nesten 30 land. Han oversatte også egne tekster andre veien – til engelsk og tysk. Slik fikk han flådd av noen boklige hudlag: litterære talemåter som lett sniker seg inn i en oversettelse, fordi oversetteren har lest så mange bøker.

– Når du står på scenen er det lett å merke at slikt ikke funker, sier Berg.

Han mener kjennemerket til en god oversetter på sett og vis er det motsatte av hva som karakteriserer den mer forfengelige teaterkunstneren.

– Det handler om å gjøre seg mest mulig usynlig, egentlig bør ikke verket oppfattes som en oversatt tekst. Det handler om å gi verket en norsk språkform som faller naturlig, som har flyt, presisjon og musikalitet. Målet er å finne ord skuespillerne gjerne tar i munnen, og som treffer tilskuerne i hjertet. Enkelt og greit.

Korrupsjon og karpuner

Men hvor stor frihet kan en mer eller mindre usynlig oversetter ta seg?

– Det varierer fra verk til verk. Med en forfatter som Samuel Beckett vil det føles som et overgrep å erstatte et komma med et semikolon, mens med Shakespeare må versene av og til gjendiktes totalt, fordi de er uforståelige. Noen ganger kan vi da finne nye bilder, men hvis dette ikke lar seg gjøre, er det viktigste å få fram meningen, sier Berg.

I den berømte monologen fra As You Like It, «Hele verden er en scene», ramser Jacques opp menneskets sju livsaldre, og den femte er som dommer. Der står det i originalen: «And then the justice / In fair round belly with good capon lined», som André Bjerke oversetter ganske ordrett: «Så en dommer / med trillrund mave, foret med kapuner.»

Men dette er problematisk av to grunner, fastslår oversetteren:

– Svært få vet at en kapun er en kastrert hane, men enda færre vet at slike velsmakende slaktefugler på Shakespeares tid ble brukt til å bestikke dommere med. Denne underteksten, som var selvsagt for hans samtidige, er viktigere enn selve fuglebildet. Derfor oversatte jeg: «Så som dommer, / med fin, rund ølvom, fet av korrupsjon». Forfatter Georg Johannesen skrev en gang at vi kan gjøre hva vi vil med en forfatter som levde for tusen år siden, bare vi gjør det med respekt. Det er naturligvis riktig – ordet er fritt, men vi vil ikke gjøre den gamle verre enn vedkommende var i levende live. Tvert imot. Likevel må vi stadig ta oss friheter, selv med en forfatter som Beckett; ordspillene hans, for eksempel. Dette skjer helst i dialog med regissør og dramaturg, for det fins jo ingen fasit.

Ingen lettvinte løsninger

Både Lykkedager og Den kaukasiske krittringen er oversatt til norsk tidligere. Berg mener vi trenger nyoversettelser av to grunner: Språket er alltid i endring, og forskningen gjør stadig framskritt: Engelske Shakespeare-utgaver har mer presise fotnoter i dag enn i 1970. Vi vet mer om originalmanuset, rett og slett. Dramaturgene, teatrets redaktører, har fått en sterkere posisjon i dag, noe som gjør det vanskeligere å slippe unna med lettvinte løsninger.

– I hvilke oversettelser har du hatt mest fordel av å være poet?

– Det er alltid en fordel å være poet, men aller mest der det er heftig bildebruk og metriske krav, som for eksempel rimede femfotsvers. Rimer det i original, så bør det jo også rime på norsk, og rimene må falle rimelig utvungent. Det kan være vrient å få til.

– Hva har vært den største utfordringen med å oversette disse tre stykkene du er aktuell med på Nationaltheatret nå?

– Med Brecht-stykket var det tekstmengden: Det er over 90 forskjellige karakterer på rollelista og stor variasjon i uttrykksmåtene. I Forelska i Shakespeare var det nok noen av scenene fra Romeo og Julie som ga mest hodebry. Den første samtalen mellom de to elskende er for eksempel skrevet som en fullkommen sonette på fjorten linjer med fast rimskjema, med en erotisk vågal undertekst som ellers er forsvunnet fra de norske oversettelsene etter Halldis Moren Vesaas – det satte inn et forfall med André Bjerke. Likevel er det kanskje enda vanskeligere å ordlegge Beckett på norsk, fordi vi da jobber med små valører og nyanseforskjeller mellom alminnelige ord som til dels skal gjentas mange ganger, hver gang med litt forskjellig virkning. Det blir virkelig snakk om å finstemme replikkene, med få valgmuligheter som gir stort rom for tvil.

– Hvilken egenskap har du, bortsett fra språk- og litteraturkunnskap, som kommer best med i oversettervirket?

– Jeg innbiller meg at jeg er god til å lytte.

Av Marte Stubberød Eielsen

Intervjuet ble skrevet før koronapandemien førte til utsettelse av premieren på Den kaukasiske krittringen. Forelska i Shakespeare og Lykkedager er ikke lenger i spill.

Fakta

• Øyvind Berg er norsk oversetter, lyriker, dramatiker og skuespiller, født i 1959.
• Berg var med å starte teatergruppa Baktruppen i 1986.
• Han har oversatt en rekk verk fra engelsk, tysk, svensk og dansk.
• Er aktuell med tre oversettelser på Nationaltheatret: Forelska i Shakespeare, Lykkedager og Den kaukasiske krittringen.