Hva er det for tider da
en samtale om trær nærmest er en forbrytelse
fordi den innebærer taushet
om så mange ugjerninger?

Det er Bertolt Brecht som stiller spørsmålet, i diktet «Til kommende slekter», fra 1939. Det var, ifølge den tyske lyrikeren og dramatikeren «dårlige tider for lyrikk; og gode tider for de onde».

Bertolt Brecht (1898–1956) opplevde to verdenskriger, han tilhørte «den fortapte generasjon»; krig, terror, mennesker i nød og på flukt var erfaringsbakgrunnen for forfatterskapet hans. Han måtte sjøl flykte etter nazistenes maktovertakelse i 1933. I seksten år levde han i eksil, som en flyktning «som skifter land oftere enn sko». Han hadde mista alt han eide, men fortsatte å skrive. I 1944 begynte han på Den kaukasiske krittringen. Det blei uroppført på et amatørteater i Minnesota, USA, i mai 1948, først i oktober 1954 blei det vist i Berlin, der Brecht da hadde fått sitt eget teater, Berliner Ensemble. I juni samme år blei «Krittringen» og ensemblet feira med ovasjoner i Paris.

Ulykkens budbringere

En flyktning er ulykkens budbringer, skreiv Brecht; flyktninger bringer bud om den store ulykken som har truffet hele verden. Men dårlige nyheter blir sjelden godt mottatt. Vi vil helst ikke vite av dem og heller ikke av vår egen medvirkning til krig og flyktningkriser. De nødlidende er de skjulte, mens det er de synlige som skriver historia.

Brecht ville få oss til å se det samfunnet vil skjule. «Han hadde nesten fått en større evne til medfølelse enn hva som var godt for ham,» skriver den politiske filosofen Hannah Arendt. Men i gode tider for de onde, er det forferdelig å bli forført til godhet, heter det i «Krittringen». Stykkets hovedperson, Grusje, havner i uføret fordi hun føler medynk. Når guvernøren er halshogd, rømmer guvernørfruen og etterlater spedbarnet sitt. Gode Grusje redder barnet, flykter opp i fjellene med terroristene i hælene, og siden tar hun seg av gutten, Michel, som sin egen. Etter krigen vil guvernørfruen ha sønnen tilbake. Spørsmålet blir, hvem er guttens rette mor?

Dommeren tegner en krittsirkel. Michel plasseres i midten. Mødrene blir bedt om å trekke i hver sin arm. Triumferende trekker guvernørfruen gutten til seg, mens Grusje slipper taket, hun vil ikke skade barnet. Dommen lyder at hun er den rette mora. Hva mener vi?

Stykkets andre hovedhandling gjelder eiendomsrett. Hvem har retten til jorda, de som dyrker den, eller de som har eid den fra før? Brechts teater skulle være et tribunal, der vi, publikum, skal dømme.

Rettens dramaturgi

Hva er rett, rettferdighet, skyld, uskyld, riktig straff og soning? Allerede antikkens tragedier var rettsforhandlinger om slike spørsmål. I «Krittringen» dreier det seg også om makt og rett. Når drukkenbolten og småkjeltringen Azdak blir utnevnt til dommer, fordi han har redda en flyktning, heter det: Dommeren var en kjeltring, nå skal kjeltringen bli dommer!

Ifølge den russiske futuristen og dramatikeren Sergei Tretjakov, utvikla Brecht et rettslig teater med rettssalen som modell. En rettssak har en dramatisk struktur med dramatisk slutt: når dommen felles. Kapper og parykker vitner også om rettens teatralitet. Brecht anvendte for øvrig masker til noen av figurene, som guvernørfruen i «Krittringen», mens Grusje skulle være uten, med et levende ansikt. Brecht så rettens dramaturgi – sammenhengen mellom dialektikk, dialog og avgjørelser – og la den til grunn for sin dramatiske metode.

Det episke teater

Den første til å skrive om Brechts såkalte episke teater, var filosofen Walter Benjamin. Formålet med det episke teateret, var «å gi avkall på den vanlige rusgiften: illusjonene». Publikum skulle ikke leve seg inn i handlinga, men slappe av og ta kritisk stilling til hendelsene.

Sangene i Brechts skuespill, som også finnes i originalversjonen av «Krittringen», er viktige. Brecht gjenetablerer balladetradisjonen, anvender gatesanger og skillingsviser med deres ofte groteske karakter. Stykkene hans er melodramaer: syngespill. Melodramaet oppsto under den franske revolusjonen som et folkelig teater med ei svart-hvitt-tegning av samfunnets motsigelser. Heltene er fra folket, skurkene fra overklassen, samfunnet ses nedenfra i et froskeperspektiv. Dommeren Azdak i «Krittringen› er et typisk burlesk eksempel på dette karnevalsperspektivet som gjør det høye lavt og det lave høyt.

Med sine folkelige former snur Brecht verden opp-ned, både i samfunnet og i kunsten. Hans sterke stilisering av sangene med vekt på intonasjon, stemmeleie og bruk av gester er som tatt rett ut av læreboka for den engelske arbeiderklassens sangtradisjon. Slik skaper han et seriøst underholdningsteater med elementer også fra revy og Music Hall. Det var hans avskjed med den borgerlige konsertlyrikken.

Visdomslitteratur

«Først da jeg leste Karl Marx’ Kapitalen, forsto jeg mine egne stykker,» noterte Brecht i 1927. Dette la grunnlaget for et stort prosjekt: å skrive visdomslitteratur. Han henter inspirasjon fra Bibelen, dikteren Lukrets, som i siste århundre f. Kr. sammenfattet kunnskapen om kosmos på vers, Dantes guddommelige komedie og tilsvarende visdomsdikting i østlig kunst. Den kaukasiske krittringen henter nettopp fabelen både fra Bibelen og kinesisk tradisjon, fra 1. Kongebok, kap. 3 om kong Salomo og en kinesisk legende fra det trettende århundret.

For det episke teateret var det bedre at fabelen var gammel enn ny, skriver Walter Benjamin. Stykkets helt skulle dessuten være utragisk; ved å gjøre den tenkende og den vise til helteskikkelser, som Azdak og Grusje i «Krittringen», gikk Brecht, ifølge Benjamin, inn i «en lang tradisjon på en skjult kløvsti, fra middelalderen til barokken og fram til Strindberg». Brechts siste ufullførte diktverk skulle være et «læredikt om menneskets natur», om «den grenseløst økte barbarisering av samfunnet under seinkapitalismen». Her står dette diktet, i Georg Johannesens gjendiktning:

Jeg trenger ingen gravskrift, men
hvis dere trenger en gravskrift over meg
skulle jeg ønske at der stod:
Han kom med forslag. Vi
har prøvd dem.
Med en slik innskrift ville
vi alle bli æret.

Av Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap

Fakta

• Bertolt Brecht (1898–1956) var tysk forfatter og dramatiker.
• Slo igjennom med Tolvskillingsoperaen i 1928, et samarbeid med komponisten Kurt Weill, som ble en verdenssuksess.
• Brecht måtte flykte fra Tyskland etter nazistenes maktovertakelse i 1933. Noen av hans mest kjente stykker ble til i eksilet, som Den kaukasiske krittringen, Mor Courage, Det gode mennesket fra Sezuan og Galileis liv.
• Fra 1949 ledet han sitt eget teater i Øst-Berlin, Berliner Ensemble, en av de viktigste tyske kultur- og teaterinstitusjonene noensinne.
• Brecht er kjent for sin «fremmedgjøringsteknikk», som han definerte slik:
  Verfremdungseffekten består i at den gjenstand som er gjort forståelig og som oppmerksomheten skal være festet mot, blir omgjort fra en kjent umiddelbart foreliggende ting til en spesiell og uventet ting. Det helt selvfølgelig forståelige blir på en viss måte gjort til noe uforståelig. Men dette skjer bare for å gjøre det enda mer forståelig.
• Brecht er gjendiktet på norsk i blant annet antologien Brecht på norsk, redigert av Johann Grip. Gjendiktet av Georg Johannesen, Olav H. Hauge, Jon Fosse, Kjell Askildsen, Jens Bjørneboe, Halldis Moren Vesaas, Inger Hagerup, Paal-Helge Haugen, Arnljot Eggen, Johann Grip, Henning Hagerup, Arild Linneberg, med etterord av Arild Linneberg, Den norske lyrikkbokklubben 1999.

Kilder:

Hannah Arendt, Benjamin, Brecht. Zwei Esssays, Piper, München 1971.

Dragvoll, Ekeland, Linneberg, Justismordets retorikk, Vidarforlaget, Oslo 2013, innledn., s. 28-30.

Walter Benjamin, «Hva er det episke teater? (2)«, og «Hva er det episke teater? (1)», i Arild Linneberg (red.), Walter Benjamin Skrifter i utvalg, bind I-II, Vidarforlaget, Oslo 2014, bind I, s. 250-260, bind II, s. 25-40, til norsk ved Espen Børdahl.

Arild Linneberg, «Asketisk med skjønnheten for skjønnhetens skyld: Bertolt Brechts lyrikk», etterord i J. Grip (red.) Bertolt Brecht på norsk. Bokklubbens lyrikkbibliotek, Oslo 1999, s. 243-255.