Main menu and utilities

Main menu

Min Side
Handlekurv
Günter Grass, forfatteren av den tyske klassikeren Blikktrommen (1959). Høsten 2021 blir romanen til teaterforestilling på Nationaltheatret.

Fotograf: Wikimedia Commons

Den uutholdelige lyden av stillhet

Med Blikktrommen våget Günter Grass å være høylytt, skitten og respektløs i en etterkrigstid preget av fortielse. Det bidro til å sette en ny kurs for tysk litteratur.

Det er vanlig å si om Günter Grass’ roman Blikktrommen at den slo ned som en bombe i oktober 1959. Bildet må ha vært treffende i det nylig gjenoppbygde landskapet som var etterkrigstidens Tyskland. Selv når traumene etter krigen var synlige i byenes ruinhauger og i vissheten om menneskeutryddelsene, var det likevel som om tyskerne forsøkte å glemme den umiddelbare fortiden. Heller skulle man se framover, på Wirtschaftswunderet – det økonomiske underet – på gjenoppbyggingen og den lyse framtiden.

Først seinere kom de store oppgjørene. Forfatteren W.G. Sebald skrev på 1990-tallet om hvordan den tyske forfatterstanden i etterkrigsårene så å si var ute av stand til å sette ord på krigens virkelighet. Psykoanalytikerparet Alexander og Margarete Mitscherlich kalte det en «manglende evne til å sørge» i befolkningen. Forfatternes unnvikelse var en moralsk fallitt, men de var ikke alene: Den gjennomtrengte hele samfunnet, fra allmue til statsapparat. Så dukket Blikktrommen opp med et smell.

Grass delte kritikerne

Men hva var det som sprengte? Kanskje stillheten, først og fremst. Måten Grass valgte å framstille den fortiede fortiden, delte kritikerne: Der enkelte anklagde romanen for å være blasfemisk, seksuelt provoserende og en fare for ungdommen, så andre den som en «prototyp på den nye romanen». Kanskje mest kjent er forfatteren Hans Magnus Enzensbergers bemerkning at Grass framstiller nasjonalsosialismen med sin sanne aura: ikke med en demonisk aura, men en av oppsamlet borgerlig stank.

Siden den gang er Blikktrommen gått inn i verdenslitteraturen: en roman like vanskelig å overse som Thomas Manns Trolldomsfjellet og Franz Kafkas Prosessen – slik vi her hjemme ikke kommer unna Hamsuns Sult eller Solstads Genanse og verdighet. Boka er, kan man si, gått inn i fortellingen om det moderne Tyskland.

Genial eller sinnssyk

I Blikktrommen gir Grass ordet til det som er blitt en av den tyske litteraturens fremste skikkelser: den treårige trommeslageren Oskar Matzerath. Når vi møter ham, er han en pukkelrygget 30-åring innlagt på galehus. Han omtaler seg selv både i første og tredjeperson, han kan knuse glass med stemmen, og er etter alt å dømme enten genial eller sinnssyk – eller begge deler.

Karakteren Oskar blir født i Grass’ hjemby Danzig i 1924, og hevder å være «et av de lydhøre diebarn, hvis åndelige utvikling allerede er avsluttet ved fødselen». Faren, kjøpmannen Alfred Matzerath, sier at sønnen skal ta over kolonialhandelen; moren Agnes sier derimot at han til treårsdagen skal få en blikktromme. Når treårsdagen kommer, bestemmer Oskar seg, i protest mot den voksne verden, for å slutte å vokse. Han forblir en nesten stum, blikktrommebankende treåring, men med et rasende intellekt og et skranglende nedenfra-blikk på historiens gang. Så møter Danzigs lille verden den store, når Nazi-Tyskland annekterer byen og århundrets katastrofe spiller seg ut.

En tapt verden vokser fram

Fra Oskars perspektiv tegner Grass opp en mellomstor bys liv nedenfra, i nærgående detalj og med en overflod av digresjoner, anekdoter og scener fra de utallige livene som ble glemt i krigens kjølvann. Bygården blir et mikrokosmos, der hver dør skjuler en familie, og hvert menneske har sin historie; hvert gatenavn huskes, kirkegårdene, alleene, trikkelinjene og badestrendene; grønnsakshandler Greff, trompetist Meyn, museumsvakten Herbert Truczinskis arrete rygg, bestemoren Anna Koljaiczeks fire stakker og filleonkel Jan Bronskis blå øyne. Stykke for stykke lar Grass en tapt verden vokse fram på boksidene. Og så, når krigen kommer, river han den ned igjen som et korthus.

Blikktrommen er en roman om et kollektivt vanvidd som tar form av dagligliv. De nærgående skildringene av hverdagens tralt i den småborgerlige kjøpmannsfamilien Matzerath gjennom nazitiden er nok en av årsakene til at romanen vakte skandaløs oppsikt. For Oskar er ingen dommer. Han er ingen helt, intet moralsk kompass eller støtte for leseren. Snarere er han en uberegnelig og ufordragelig liten tyrann, en egenrådig og bedragersk nihilist. Gjentatte ganger ofrer han andre menneskers liv for å redde sitt eget; gjentatte ganger lyver han om sine egne bedrifter – før han snur om på hælen. Slik blir Blikktrommen en ikke-demoniserende, nesten upartisk framstilling av livet blant medløpere – som det uten tvil var flest av i nazitiden. Få representerer denne medløperen bedre enn Alfred Matzerath, en mann så gjennomsnittlig at det nesten gjør vondt, som melder seg inn i NSDAP når det virker riktig, og som til slutt, bokstavelig talt, setter partiet i halsen med døden som utgang.

Eksplosiv uærbødighet

Grass var ikke først ute til å skrive om nazitiden, selv om hans detaljrike roman nok overgikk mange av sine forløpere både i hva og hvordan. Forfatteren sa at han hørte hjemme i barokken, en periode preget av overdådighet, groteskerier, overdrivelser og besk, svart humor – og dessuten en tilnærmet total mangel på ærbødighet for normer, regler og tabuer. Skildringer av sex, vold, død, skitt og møkk er overalt i Oskars monolog. Og kanskje er det i uærbødigheten vi finner grunnkilden til Grass’ eksplosive kraft? Blant alle adjektiver er «fintfølende» og «varsom» kanskje de aller siste noen ville brukt om ham. Blikktrommen er et overflødighetshorn i ordets rette betydning: en roman der mye betyr mer, som ikke kjenner noen grenser, og som i viljen til å sprenge enhver ramme med barnets glassknusende skrik og en blikktrommes slitsomme bombardement, finner en nesten uhørt litterær frihet. Derfor er det så forfriskende å lese boka også i dag. Blikktrommen spraker av fandenivoldskhet og av en litterær energi som er svært få bøker forunt.

Og tross i romanens mørke materie, tross i den avgrunnen Oskar Matzerath egentlig forteller om, er det tøylesløsheten – Grass’ vilje til å skrive alt – som må ha provosert: viljen til å sette pekefingeren rett i byllen, rett på de likene, for å sitere W.G. Sebald, som er «innmurt i vårt statsvesens grunnvoller» – og attpåtil å skrive det som burlesk komedie. Spørsmålet om den kollektive skyld, og om den massive snu- og glemselsoperasjonen i krigens kjølvann, ligger som en sur eim over Blikktrommen, eller rettere sagt: Boka trommer i stykker stillheten, brauter seg inn i offentligheten og peker anklagende i alle retninger. Grass’ roman er en stygg og ond fortelling om stygge og onde hendelser, fortalt uten respekt for sømmelighet eller såre tær, og ikke minst: uten klare svar.

Historiens mange ansikter

Hva står vi så igjen med? Kanskje et av mange spørsmål Grass gjennom Oskar Matzerath fremmer: Hvem er det som forteller historiene vi hører? At han velger den selvvalgte avvikeren – et sårbart og usårlig barn som fra 94 centimeters høyde over bakken observerer verden og rasende slår på tromme, som manipulerer, lyver, fordreier og ødelegger – er i seg selv et tydelig symbol: at den etablerte orden, den voksne verden, de gitte sannhetene aldri egentlig er gitt, og at historien alltid har flere ansikter og stemmer, mange av dem stygge og onde, men med krav om å bli sett og lyttet til. Så burde man også lytte til Oskar Matzeraths fortelling – men aldri ta ham på ordet.

Skrevet av

  • Even Teistung

    Litteraturviter, redaktør i Bokvennen Litterær Avis og litteraturkritiker i Klassekampen.

    Foto: Jan Alsaker / Solum Bokvennen