Jordbærstedet må være noe av det mest optimistiske Ingmar Bergman noensinne skapte. Dette er hans psykologiske Lazarus-prosjekt. I Johannesevangeliet vekker Jesus Lazarus opp fra de døde. Teaterstykkets hovedkarakter Isak Borg er absolutt i live, men eksisterer som en levende død. I møtene med mennesker, minner og mareritt blir han vekket opp fra en slik tilstand. Alt skjer i løpet av ett døgn. Innen Isak Borg legger seg denne kvelden, er han en annen.

Forestillingsevnene I

La meg leke alvorlig med ord. Teateret er et sted for forestillinger. På scenen skapes det forestillinger om det å være menneske. Skuespillerne forestiller karakterer og konflikter med målet om å fremme publikums forestillingsevner. Bedre forestillingsevner kan i beste fall gi oss friere og mer fleksible sinn. Vi er ikke lenger like forstokkede og skråsikre.  

Barnet har ofte flott selskap av sin egen forestillingsevne. Det kan leke med en pinne. Så blir pinnen til en tryllestav. Dette er helt normal magi for fireåringer. Det er revolusjon i barnesinnet når forestillingsevnen folder seg ut. Så blir vi eldre, og denne friske fantasien dabber av. På en måte er det jo trist. Men det finnes trøst: Vi kan gå i teateret.  

Vi kan løse billett og igjen få fart på våre indre forestillinger ved hjelp av dem som er på scenen. Gode forestillingsevner er viktig for oss selv. Det handler om selvinnsikt. Altså hvem er jeg? Det handler også om å kunne være en aktør i eget liv. Hvem vil jeg være? Det er også viktig for andre. Jeg kan forsøke å forestille meg hvordan du har det. Det kaller vi gjerne empati. Eller etikk. 

Å gjøre seg ensom

Forestillingsevnene er selvsagt også grunnlaget for kunst. I Jordbærstedet forestiller Sveriges store film- og teaterkunstner Ingmar Bergman seg hvordan det kan oppleves å være Isak Borg. Han er 78 år gammel. Ja, han er som en borg. Han er stivnet og forstokket. Det bibelske fornavnet Isak kommer fra et hebraisk ord for å smile og le. Nei, slett ikke her. Den gamle legen er en rigid og prinsippfast monolitt, en gjerrig og autoritær surpomp. Som doktor og vitenskapsmann nyter han respekt, men han har gjort seg selv ensom.  

Han skyver menneskene fra seg. På side 31 i mitt teatermanuskript blir han karakterisert, eller snarere utsatt for et karakterdrap, av sin svigerdatter: «Du er gammel og egoistisk, svigerfar. Du er fullstendig hensynsløs, og du har aldri hørt på noen andre enn deg selv.»  

Men svigerdatteren er også glad i den gamle. Det er altså håp. 

Marerittet om døden 

Det hele åpner med en skremmende drøm. Den trenger ingen freudsk kodeknekking. Det hele er overtydelig og absolutt ferdigtolket. Isak Borg blir skremmende påminnet om at han nærmer seg døden. Han går sin vanlige morgentur. Men nå har ikke klokken hos optikeren visere. De mangler også på armbåndsuret hans. Han møter et begravelsesfølge med en likvogn. Vognens ene hjul faller av, kisten detter i bakken og går i stykker. Til sin skrekk oppdager Isak Borg at den døde er ham selv. Drømmens døde er likevel ikke helt død. Med et hånflir forsøker han å trekke drømmens Isak Borg ned i kisten.  

Så våkner drømmeren med sterk angst klokken tre om natten. Han står opp, og med dette gruvekkende forspillet kan stykket for alvor begynne.  

Road Theatre

Dette er første gang Jordbærstedet settes opp som teater. Teksten er en bearbeidelse av manuskriptet til Bergmans virkelig store filmklassiker Smultronstället fra 1957. Filmen er blitt omtalt som ur-roadmovien, en av de absolutt første i en etter hvert meget populær sjanger. Nei, kanskje ikke helt først. Tre år tidligere hadde Bergmans italienske kollega Federico Fellini laget sin klassiske «La Strada» («Landeveien»). 

Reisen er et meget sentralt språkbilde for forandring. Odyssevs kom til sist hjem fra sin skjellsettende odyssé. Dante vandret gjennom Helvete for til sist å komme til Paradiset. Ordene «mosjon» og «emosjon» har samme språklige opphav i latinske «movere», som betyr å bevege seg. Fysiske og sosiale bevegelser åpner opp for de mentale. Bevegelsene beveger, for å si det slik.  

Det særpregede ved Bergmans reise i Jordbærstedet er at den i så stor grad er en indre forflytning. Han reiser fysisk i bilen sin fra Stockholm til en seremoni til hans ære ved hans gamle universitet i Lund. På bilferden hilser han på kjente og møter nye mennesker. Det er god plass til passasjerer i bilen. Men det er ikke minst en reise i minner og barndom, og altså i drømmenes landskap.  

Levende død(e)

Joda, Jordbærstedet handler om aldring og den uunngåelige døden. Men teaterteksten handler om noe mer dramatisk. Isak Borg innser altså at han i årtier har vært som levende død. Etter at han har drømt vondt, sier han til svigerdatteren Marianne: «Det er akkurat som om jeg vil si noe til meg selv som jeg ikke vil høre når jeg er våken. ... At jeg er død. Selv om jeg lever.» 

Marianne svarer: «Du og Evald er veldig like.»  

Evald er Isak Borgs sønn. I denne teaterteksten er følelseskulden en arvesynd. Det er ikke den kristne arvesynden, men den psykologiske. På bilturen er vi innom Isak Borgs mor. Hun er også sjelelig kald. Ifølge Marianne: «En eldgammel kvinne, nesten mer skremmende enn døden selv.» Og Isak Borg som formende farsfigur har åpenbart avstumpet sønnen Evald. Sønnen sier: «Likegyldighet, angst, skyldfølelse og forræderi, det har vært mine barnepassere.» 

Vitalitet

Bilturen fra Stockholm til Lund er skjebnesvanger i aller beste forstand. Isak Borg er en skandinavisk zombie. Han har mye, men mangler det mest essensielle: Selve livsfølelsen.  

Det er avgjørende forskjeller på å være i live og å føle seg livaktig. Noen, faktisk ikke så rent få av oss, opplever i perioder depresjon. Det motsatte av depresjon er ikke lykke, men følelser av vitalitet. Vitaliteten er god å kjenne. Følelser kan beskrives i kategorier, som sinne, frykt, glede og tristhet. Men i tillegg er det følelsene av å kjenne seg levende.  

Isak Borg blir vitalisert på dagsturen gjennom Sverige. Her er det hele enkelt. Han blir vitalisert av de vitale. Marianne er gravid og vil føde nytt liv. Hun nekter å la seg styre av den følelsesmessig skadde Evald og hans kvelende angst.  

Ikke minst blir Isak Borg konfrontert av den unge haikeren Sara og hennes to beilere. De vil livet, konkretisert som reisen til Sydens Italia. Han opplever deres åpenhet og lekenhet og innser sine egne tilkortkommenheter.  

Og så er det de glade barndomsminnene – fra der de i sin tid plukket markjordbær.

Forestillingsevnene II

I løpet av filmen og teaterstykket om Isak Borg blir han i løpet av et snaut døgn til et mer interessert og dermed interessant menneske. Og jeg som leker alvorlig med ordene: Gjennom møter med minner og mennesker har han fått vitalisert sine forestillinger om seg selv og andre.