Hopp til innhold
125 år
Fredrik Høyer

Fotograf: Privat

Bylinefoto forfatter Fredrik Høyer

Troen på språket

Jeg går ikke i kirken jevnlig. Men jeg går i teater, skriver skuespiller og dramatiker Fredrik Høyer.

Og det har den samme funksjonen, for meg: Jeg får lov til å komme inn i et rom med mennesker, hvor vi deler et øyeblikk og en fortelling. I de beste stundene kan man til og med få øye på at vi hører sammen og hva vi har til felles som mennesker. Og i en stund utgjør vi et fellesskap og en community.

Troen på dette ritualet hvor vi møtes i et rom, har bare blitt sterkere etter den siste tidens kriser og unntakstilstander.

Alltid det samme

I 2015 var jeg så heldig å bli kjent med Mattis Herman Nyquist. Sammen lagde vi en teaterforestilling, en monolog, som handlet om et menneske som går rundt og bekymrer seg for verdens tilstand. Det var helt ærlig den mørkeste teksten jeg noen gang har sett. Jeg skrev og spilte ut mine verste engstelser og frykter og redsler for klimaet, samfunnsproblemer og krisetilstander, som holdt (og fremdeles holder meg) våken om natta. Og for det vant vi Komiprisen for «Beste nykommer».

I dag, i 2020, opplever mange situasjonen som annerledes enn da. Mye av det som mannen i Grønlandsūtraen bekymret seg for i 2016 – løpske feedback loop-mekanismer av temperaturstigninger, skogbranner og havstrømmer – er i dag faktisk i ferd med å skje. Bevisstheten øker i takt med polariseringen. Ungdommer streiker og miljøarbeidere gir opp håpet. Siden 2016 har vi hatt fire globale varmerekordår på rekke og rad.

Både som dramatiker, kulturarbeider og 32-åring med utdannelse innenfor humaniora, er jeg fra tid til annen nødt til å seriøst stille meg selv spørsmålet: Hva er vitsen?

Monologens loop og dialogens spiral

Mannen i Grønlandsūtraen bruker i sin enetale språket som mantraer og bønner: Slik tankene og bekymringene kommer og går, gjentar han små setninger og ord, om og om igjen. Han repeterer de samme tingene om og om igjen, til seg selv. Men det er nettopp det faktum at han snakker i en monolog, som dømmer ham til å gjenta de samme tankene. Samtidig som han resiterer de samme bønnene og mantraene som en munk i en handling for å oppnå forståelse og frelse, forsterker han bare narrativene om verden og seg selv.

Imidlertid, etter hvert som vi spilte, ved hjelp av regissør Mattis Herman Nyquists skarpe blikk og fantastiske regi, skjønte jeg omsider at denne monologen ikke var noen monolog, men at jeg spilte mot en annen skuespiller – nemlig publikum i salen.

Det var i dette øyeblikket ideen til Jordopphimlesang ble født. Et skuespill som utforsker ønsket om å forstå seg på «den andre»; en dialog om dialogens potensial.

Derfor møter vi i dette stykket ikke én, men seks personer. De leter ikke – som mannen i Grønlandsūtraen – etter måter å komme seg ut av og nullstille bekymringene på. De leter etter forståelse og fellesskap.

Identitet og minne

Som dramatiker er jeg opptatt av hvordan vi i språket vi snakker til daglig, forstår en stadig mer global verden ut fra det norske. Jordopphimlesang er en tekst som er inspirert av folkediktning. Før i tiden hadde man verken papir eller lesekunnskap – måten man overleverte kulturell informasjon fra generasjon til generasjon, var via verseform. Måten som gjorde det enkelt å huske på, var å rime. Rim og rytme er en memoteknikk brukt til å bevare minnet om hvem vi er, stammen vår, men også å befeste det, som en sosialt bindende handling.

Denne muntlige tradisjonen, fra Afrika til Setesdal, har blitt brukt for å kommunisere ideer, emosjoner, trossystemer og verdenssyn, gjennom århundre. Gjennom fortellinger og leirbålstemning definerte og fortolket lokalsamfunnet et felles syn på virkeligheten, ikke minst for å identifisere farene som truet ute i skogmørket – sammen.

Og spør du meg, er dette noe vi mennesker fremdeles bedriver. Teateret er den arenaen i dag, det leirbålet, vi møtes rundt. Og i en verden som stadig fragmenteres og føles uoversiktlig, uten de store fortellingene som en gang definerte oss som folk og samfunn, skaper vi nye historier som binder oss i hop.

Å tro på språket

Er det mulig å forandre på seg selv, eller samfunnet rundt seg? Det er et av de sentrale spørsmålene karakterene i stykket stiller hverandre. De snakker om sammenhengen mellom forståelse og forandring. «Det bare jeg som kan forandre meg, men det er bare du som kan få meg til å forstå» er det noen av dem som sier.

For karakterene i stykket er «den andre» er en katalysator for en annen mulig virkelighet. «Du» er det eneste som står igjen å tro på, etter at man har tvilt på alt det bestående, også sin egen eksistens. Dette, mener jeg, er også kjernen av ritualet i å gå på teater. Møtet mellom skuespillere og publikum er en utveksling av virkelighetsoppfatninger; man går inn i salen som sitt gamle jeg, og kommer ut igjen som et litt annet menneske.

I en verden hvor folk lenger ikke helt vet hva man skal tro på, representerer møtet mellom aktørene og publikum som teatret gestalter, noe trygt. Noe i vårt DNA, en arkaisk og naturlig del av oss. Og i en verden hvor fortellinger og alternative narrativer brukes og misbrukes politisk, er den graden av ærlighet en ansamling av mennesker i teatersalen forutsetter, nærmest noe åndelig.

Menneskene i Jordopphimlesang snakker ikke om korona. Teateret og scenekunsten som samlingspunkt i samfunnet har vært i en krise under covid-19. Men der det oppstår en krise, finnes en mulighet til transformasjon. Vi må bare ikke på veien miste troen på det dypt menneskelige i det å samles, og å se hverandre; ikke tvile på stemmen vår, eller språkets bindende kraft.

 

Av Fredrik Høyer

Fredrik Høyer er skuespiller, dramatiker og forfatter. Han er blant annet kjent for å opptre med slam-poesi og spoken word – og med sitt musikalske samarbeid med elektronikamusikeren Bendik Baksaas, som også er komponist i Jordopphimlesang.