Kjærlighetsforholdet mellom teatret og litteraturen er gammelt, og i Vesten baserer de fleste forestillinger seg på en eller annen form for litteratur – ofte drama, men også roman, noveller og lyrikk. Å forvandle litteratur til teater er å gå fra én kunstform til en helt annen. Dersom forvandlingen lykkes, bør publikum sitte i salen og få en annen opplevelse enn da de leste boka.

Å bruke romaner som basis for forestillinger åpner mange muligheter for regissøren, fordi romanen ikke er bundet til teaterformen. Gamle romaner kan dermed lettere tolkes i en mer moderne teaterdrakt enn gamle drama. Å dramatisere en moderne roman gir friheten til å finne denne historiens teatrale form for første gang.

Sjangerjakten

I arbeidet med Full spredning var jakten på riktig sjanger en viktig etappe. Full spredning er ikke realisme, Nina Lykke selv påpeker at dette er verden sett gjennom øynene til en hovedperson i krise. De fleste som oppsøker fastlegen er selvfølgelig ikke selvsentrerte hypokondere, men nettopp i denne historien ser de slik ut for den fortvilte legen i personlig nød ...

Det eksisterer en lang tradisjon for teater som harselerer med menneskelig dårskap – Molière og Holberg er kjente representanter for denne retningen med stykker som Den innbilt syke, Den gjerrige, Den stundesløse og Jeppe på Bierget – en dramatisering av Full spredning bør forholde seg til denne sjangertradisjonen der humor og overdrivelser er viktige virkemiddel – og der legen faktisk ofte også er en sentral karakter.

«Ingen kjenner understrømmene i befolkningen så godt som en fastlege», er romanens første setning. For meg ble den et stikkord for å finne rett sjanger: Nina Lykke befatter seg med «understrømmene» i oss og i verden. Hun skriver om sex, om drift, om utroskap og død. Om døden skriver hun: «De middelaldrende (pasientene) tror at dette med døden ikke gjelder dem. At det kommer til å gjøres et unntak i deres tilfelle.» Denne setningen er også et eksempel på hennes humor og ironi – og både hovedpersonen og forfatteren anklager seg selv sammen med anklagene mot verden, legen speiler seg i sine grådige og uansvarlige pasienter.

Sammen med et rått oppgjør med vår norske samtid har også Nina Lykkes roman preg av selvransakelse og «dommedag over seg selv». Hennes karakterer er gjennomsnittsmennesker, de tror de er spesielle, men på mange måter likner Nina Lykke på en demograf, hun interesserer seg for det alminnelige, for det eksistensielle i det trivielle.

Arbeidet med skuespillerne

Når jeg analyserer en fortelling, deler jeg teoretisk handlingen i tre: Hva personene sier, hva de tenker og hva de gjør. Dramatisk tekst inneholder ofte bare den første delen: Replikkene. Romaner inneholder som regel mer av de to andre delene: Tanker og handlinger. På den måten får både regissøren og skuespillerne mer hjelp fra romanen – på den annen side kan dette bli så mye informasjon at det lammer skuespillernes kreativitet i prøveprosessen, for veien fra roman til teatermanus er jo bare første etappe i forvandlingen fra litteratur til teater – den viktigste etappen er arbeidet med skuespillerne, med kopp, stemme, rom og med skuespillernes egen fantasi, egne erfaringer og innspill.

Derfor må et teatermanus være så åpent at skuespillerne blir inspirerte til å bidra med sin kunstform, som etter min mening er den viktigste i teatret. Mens en roman er et helt kunstverk, bør et teatermanus mer være et kart som skuespillerne, scenografen og de andre designerne kan bruke for å orientere seg når de skal komme med sine bidrag til forestillingen.

Valg av tolkning

En god roman har mange tolkningsmuligheter. Min regilærer påsto at Brødrene Karamasov inneholder minst hundre mulige, gode og helt forskjellige teatermanus. En må derfor velge. I møte med romanen forsøker jeg å finne ut hva som interesserer meg selv, hva som morer meg, beveger meg, provoserer meg ... og hva jeg synes det er viktig at vi konsentrerer oss om i verden i dag. En tolkning bør etter min mening likevel ha sin «rett» i romanen, den tanken jeg velger å løfte fram, bør være en tanke som allerede ligger hos romanforfatteren, bevisst eller ubevisst, forestillingen bør være en sammensmeltning mellom forfatterens idé og regissørens tolkning.

Jeg vil ikke beskrive hvordan jeg har tolket Full spredning – de av dere som har lest romanen kan jo selv se hva jeg har lagt vekt på, hva jeg nøster videre i og på hvilken måte denne morsomme, skarpe romanen danner fundament for en forestilling om vår tid og våre menneskelige svakheter og tilbøyeligheter, våre drømmer og vårt mørke.

Av Tyra Tønnessen

Tyra Tønnessen er regissør og manusforfatter og har en doktorgrad i improvisasjon fra Statens teaterhøgskole, KHiO. Ved Nationaltheatret har hun de siste årene satt opp suksessforestillinger som Reform 97, Julemiddag, Ulven og Tarjei.