Tipp topp fortrengning

– Fortrengning, sier Anne Krigsvoll.

– Er en tipp topp egenskap.

Hun nikker. Og hvis Winnie, kvinnen Krigsvoll snart skal spille på Hovedscenen, også hadde kunnet sitte her i sofakroken på Theatercafeen, i bråket av bestikk, ville nok hun også ha nikket. Men Winnie kunne ikke komme, for det første fordi hun er fiktiv, og for det andre fordi Lykkedager går ut på at Winnie sitter fast. I en haug. Foran seg har hun en håndveske full av ræl, bak seg har hun en mann som krabber ut og inn av en hule, men Winnie smiler. Hun grer håret. Hun filer negler og sier at det er en lykkedag; hun har en parasoll, den tar fyr, hun har en slags mann, han kollapser – men Winnie ser det positive i saken, «det skulle tatt seg ut,» sier hun, «at jeg som ikke kan røre meg, klandrer min Willie fordi han ikke kan snakke».

– Jeg tror at det handler om fortrengning, sier Krigsvoll.

– Det er jeg veldig god på sjøl.

Svarte ting

Lykkedager av Samuel Beckett ble satt opp første gang i 1961. Becketts dramatikk er kjennetegnet av sin enkelhet. Denne enkelheten gjør stykkene hans åpne for tolkning. På de 60 årene som har gått siden urpremieren, har folk tenkt at Lykkedager handler om alt fra språkets utilstrekkelighet til torturmetoder og feminisme, men den mest gjengse tolkningen er at alt Beckett skriver, handler om våre livsvilkår. Vi er kastet inn i verden. Her er vi stuck. Og hva skal vi egentlig gjøre med det?

– Av og til må man bare prøve å holde hodet over vannet, mens man så vidt får puste, sier Krigsvoll.

– Jeg har levd i … svarte ting. Og de som sier at de ikke har det, de har enten ikke levd, eller så lyver de.

Det får da være grenser

Før var Krigsvoll den som danset hele natta. Før var folk redd henne. Hun fikk kallenavnet «Kriger’n», fordi hun ble så sint, og fordi hun aldri ga seg, verken på festen eller på jobben. Hun giftet seg og skilte seg og giftet seg igjen, og igjen, og igjen, og så, uten at hun helt merket hvordan, havnet hun i det hun kaller «det svarte». En følelse av at alt var like viktig, eller helt uviktig. Og helt mørkt. Og da kan man jo like gjerne drikke det enda mørkere.

– Men så var det en dag at hjerteveninna mi ville prate med meg, sier Krigsvoll.

De satt ved et bord, de tok en kopp kaffe. Hjertevenninna kalte henne ikke «Kriger’n», men «Annemora mi».

– Hun sa: «Når du drikker sprit, så kjenner jeg deg ikke lenger. Det er ikke Annemora mi, det der», forteller Krigsvoll.

– Da var vi edru begge to. Jeg husker ansiktet hennes da hun sa det. Nei, fy fader. Det er jævlig modig å si. Og det er en sånn tillit i det, at jeg griner når jeg tenker på det. Jeg visste jo at det ble stygt når jeg drakk sprit. Men da måtte jeg gå inn i hodet mitt og tenke: «Hvor kommer det sinnet fra?» Og det er jo bare redsel og usikkerhet. Eller at jeg er såra. Sinne skyldes ofte det.

Krigsvoll begynte, sakte, men sikkert, med det hun kaller «å oppdra seg selv». Mindre sprit. Ingen flere unnskyldninger. Fokus på fine småting. Oppdragelsen pågår fortsatt.

– For eksempel var jeg på turné med Romeo og Julie. Så kom vi til Røros hotell, og da tenkte jeg at nå får jeg fint rom, for faren min er fra oppi der, og det måtte de vel vite. Men så fikk jeg verdens minste rom! Alt måtte ligge oppå senga! Og da kjente jeg at jeg ble fire år og foruretta og fornærma og veldig, veldig såra. Men så tenkte jeg: «Nå, Krigsvoll, nå er du 62 år. Det får da være grenser.» Nei, pick your battles. Og count your blessings. Jeg har møtt det svarte. Derfor er lyset desto viktigere for meg.

Lyse ting

Dette er lyse ting: Å stikke foten ned i iskaldt hav. Å se et blad som faller mot bakken. Å møte barn i parkdresser på t-banen, å lene seg fram og spørre dem om ting: «Hvor skal du, da?» spør Krigsvoll, «Hvorfor vokser det trær, da? Hva skjer når vi dør, da?» Eller, den største velsignelsen av alle: å sitte i sin egen leilighet på Tøyen, under skråvinduene, i yndlingspysjen av flanell, og overalt ligger papirer og sigaretter og klær, men det er høyt under taket, det er lys inn av vinduene, og på stuebordet har hun ryddet en kvadratmeter. Så legger hun kabal. Kaffen på høyre side, brødskiva på venstre, kabalen i midten. Hver eneste dag. Halvannen time før jobb. Hele dagen, når hun har fri.

– «Den endeløse landevei», sier hun.

– Den gikk faen meg opp i går! Og den går aldri opp.

Petter Pinnsvin og Det gode menneske

Etter 37 år på Nationaltheatret har Krigsvoll aldri takket nei til en rolle. For jobben er også en blessing, sier hun, der har hun kontroll, selv om det er kaos på privaten. Hun koser seg som Tante Sofie. Hun koser seg som Det gode mennesket i Sezuan, som Mor Åse og Petter Pinnsvin og ikke minst: som den dumme, sjefete Hunden Hannibal. Men denne gangen får hun ikke løpe rundt og bjeffe på Mikkel Rev. Som Winnie skal hun sitte, bom stille, i haugen, og insistere på at det er en lykkedag. For Winnie fokuserer også på fine småting: Hun finner en glassbit. Hun kan skimte sin egen nesetipp. Og i dag vil Willie kanskje slå av en prat?

Og så kan vi andre lene oss tilbake i de røde stolene og tenke at Lykkedager handler om kjærligheten. Eller kvinnerollen. Eller klimakrisen. Eller vi kan bli i tvil. For hva driver Winnie med, egentlig? Hvorfor nekter hun å si at det er grusomt der i haugen? Er poenget med livet å drikke kaffe og legge kabal og fortrenge alt sammen? Er det det samme som å drikke kaffe og legge kabal og forsone seg med livsvilkårene? Altså: Er Winnie en som har skjønt hvordan livet skal leves, eller er hun et eksempel på hvordan vi ikke skal leve?

– Hun er kanskje bare et speilbilde på oss alle. Det handler om fornektelse. Og om overlevelse, sier Anne Krigsvoll, i sofakroken på Theatercafeen. – Egentlig tror jeg stykket handler om at så lenger det er liv, er det håp. Noen sier at «størst av alt er kjærligheten». Men det er ikke det, sjø’. Størst av alt er håpet.

Fakta:

• Lykkedager av Samuel Beckett (originaltittel Happy days) hadde urpremiere i september 1961 i New York. I 1969 mottok Samuel Beckett Nobelprisen i litteratur.
• Skuespillet er tidligere spilt på Nationaltheatret to ganger, i 1968, med Astrid Folstad i hovedrollen og i 1996, med Kari Simonsen i hovedrollen.
• Når det nå på nytt spilles her på teatret, er det med Anne Krigsvoll i hovedrollen, iscenesatt av Anne-Karen Hytten. Teksten er nyoversatt av Øyvind Berg.