– For meg handler det om tilstedeværelse. I teatret tar vi oss tid til å virkelig se på de levende skikkelsene på scenen.

Det sier regissøren og koreografen Laurent Chétouane, som våren 2019 er aktuell med forestillingen Natta syng sine songar av Jon Fosse, på Amfiscenen.

Og oppførselen til disse levende skikkelsene på scenen er under Chétouanes regi forunderlig annerledes fra hva publikum gjerne er vant med å se på en teaterscene. De fysiske bevegelsene har en høytidelig aura over seg, skikkelsene tar inn både hverandre, publikum og rommet, og de sier replikkene sine som om de undersøker hvert ord. 

Men hva er egentlig essensen i dette scenespråket?

– Jeg vil oppleve møtet mellom en kropp og en tekst. Det er teater for meg, sier Chétouane.

Ikke deres språk

Laurent Chétouane er fransk, men bor i Berlin og har vært gjesteprofessor ved universiteter over hele Europa, også på Kunsthøgskolen i Oslo. Forestillingene hans har både overrasket, forvirret og begeistret det norske publikum. Sist i 2016 med Ludvig Holbergs Den stundesløse, som ble nominert til Kritikerprisen.

– Mange lager teater der skuespillerne sier teksten som om de snakker sant. Det liker jeg ikke. Det de sier kommer fra en forfatter, det er ikke skuespillerens språk, sier han bestemt.

I møtet mellom skuespilleren og teaterteksten foregår det hele tiden en utforskning, der målet er å finne frem til en språklig musikalitet som oppstår i øyeblikket. Som når skuespilleren Henrik Rafaelsen vandret rundt på Amfiscenen i Den stundesløse med en Holberg-parykk på hodet i rollen som Herr Vielgeschrey. Rafaelsen formulerte replikkene til Herr Vielgeschrey, men han lot ikke som om han var den pedante viktigperen.

– Det er det som er det fine med teatret! Det er ikke bare en skuespiller med en rollefigur, det er også en skuespiller med seg selv.

Chétouane dyrker denne dobbeltheten, i stedet for å legge skjul på den. Derfor fremstår forestillingene hans som ærlige i sin lekne teatralitet. I Den stundesløse var tempoet rolig, og ingen av skuespillerne forsøkte å spille på humoren i teksten. Likevel har Holbergs forviklingskomedie fra 1723 sjeldent vært morsommere.

Nye og gamle

Dette er femte gang Chétouane setter opp en forestilling på Nationaltheatret, og mange skuespillere står i kø for få jobbe med den krevende regissøren. I Natta syng sine songar er det Ole Johan Skjelbred, Marte Engebrigsten og Nils Golberg Mulvik som får muligheten, i tillegg til Henrik Rafaelsen og Ågot Sendstad, som har jobbet med Chétouane flere ganger tidligere.

– Det er fint for meg å jobbe i skuespillerkonstellasjoner med en blanding av nye skuespillere og skuespillere som jeg har jobbet med før. Da kan de som kjenner meg roe ned de nye, forklarer Chétouane muntert.

– Samtidig er det viktig for meg å jobbe med nye skuespillere. De krever noe av meg. Jeg må tenke igjennom hva jeg vil og forklare det til et nytt menneske.

Kropp i rommet

Prøveprosessen starter ofte med at skuespillerne leser gjennom teksten, men deretter handler det om å være en kropp i rommet – uten replikker å gjemme seg bak.

– I rommet er det en atmosfære som skifter av seg selv. Skuespillerne henter inspirasjonen utenfra og vender den inn – ikke omvendt, forteller Chétouane.

Dette innebærer gjerne en ny måte å jobbe på for skuespillere, som er vant til å hente inspirasjon fra sitt indre liv og vende den ut. Det er denne utovervendte konsentrasjonen som skaper den unike stemningen i Chétouanes forestillinger. Publikum involveres i den teatralske situasjonen, fordi skuespillerne bruker publikum som inspirasjon. Koblingen til hans kunstneriske dreiepunkt, nemlig tilstedeværelse, gjelder også for betrakterne i teaterrommet.

Ikke Fosse-fan

Etter å ha regissert både Moliére, Ibsen, Shakespeare og Holberg på Nationaltheatret, skal han nå sette opp Natta syng sine songar av Jon Fosse, som er 60-års jubilant i 2019. 

– Ser du på Jon Fosse som en av vår tids største dramatikere?

– Jeg har stor respekt for Jon Fosse, men jeg er ikke en fan. Han er en dyktig stilistisk forfatter, men han gjentar seg, mener Chétouane, som tror at den kritiske distansen til Fosses dramatikk er en fordel. 

– Som andre kunstnere gjentar kanskje Fosse seg fordi han ikke får svar. Men plutselig er det en konstellasjon som virkelig fungerer, og da sier det PANG!

Kunst og kapital

Formuleringen avslører Chétouanes utdanning som kjemisk ingeniør. Han elsker vitenskap, men misliker den kapitalistiske filosofien som ligger til grunn for industrien. Å skulle lage et ansiktsprodukt så billig som mulig, som skal selges så dyrt som mulig. Han valgte derfor kunsten over kapitalen, men mener at kjemi og scenekunst har sine fellestrekk.

– Begge er skapende. Du bringer sammen ulike elementer og skaper en helhet.

Chétouane får tydeligvis heller ikke svar på sitt spørsmål, han fortsetter sitt kunstneriske søk etter tilstedeværelse, et lite håndfast begrep – akkurat som kunstformen han forsker i. 

Fakta: Laurent Chétouane

• Fransk teaterregissør og koreograf, utdannet ved Sorbonne i Paris, og ved Frankfurt University of Music and Performing Arts i Tyskland. 
• Har i en rekke oppsetninger benyttet både skuespillere og dansere og gjort seg bemerket med et ekspressivt fysisk uttrykk.
• Nationaltheatrets publikum fikk oppleve et eksempel på dette i Bildbeschreibung, som gjestet Samtidsfestivalen i 2007. Her arbeidet han med en amerikansk danser som bokstavelig talt kjempet med å framsi Heiner Müllers tyske tekst.
• Ved Nationaltheatret har han tidligere regissert Misantropen (2009), Et dukkehjem (2011), Sonetter (2014) og Den stundesløse (2016).
• Er våren 2019 aktuell med iscenesettelsen av Jon Fosses Natta syng sine songar.