Man vet aldri hva general Gablers datter kan finne på, men man vil være der når det skjer. Hun er som den uberegnelige venninnen man både beundrer og frykter. Når de verbale kraftsalvene hennes treffer ofrene, kjenner man på skammen over at man underholdes av hennes ondsinnede kreativitet, og takknemligheten over at man ikke selv står i skuddlinjen.

Henrik Ibsens drama gir oss innsikt i et mørkt menneskedyp der grenseløs egoisme og begjær etter makt rår, personlighetstrekk som står det moderne mennesket nært. I vårt individualistiske samfunn spisser vi albuene diskré i kampen om å posisjonere oss, vel vitende om at janteloven stadig gjelder. Heddas utilslørte maktbehov har noe forfriskende ærlig og dyrisk over seg. Men hva driver henne?

Klaustrofobisk ufrihet

Heddas ufrihet i ekteskapet med den tørre akademikeren Jørgen Tesman er kanskje vanskeligere å forstå i dag – hvorfor forlater hun ham ikke bare? Svaret er både enkelt og komplisert; Hedda er feig og redd for skandale, og hun er en kvinne som ikke kan ombestemme seg. Det ville være å innrømme at man har tatt feil, noe Hedda ser på som et nederlag. Har Hedda tatt et valg, så står hun fast ved sin beslutning. Å ombestemme seg er en umulighet i hennes verdensanskuelse, som setter æren over selve livet.

Heddas klaustrofobiske ufrihet gir seg til kjenne gjennom ondsinnet lek og verbale kraftsalver. Ved å kontrollere og manipulere menneskene rundt seg, føler hun seg levende – for en liten stund. Hedda er en farlig kvinne fordi hun ikke har noe å tape, og hennes uberegnelighet vekker både beundring og frykt. Neimen Hedda, da! sier menneskene rundt henne, men ingen tør å virkelig si henne imot. Man kjefter ikke på uutgrunnelige mennesker som skyter med pistolene sine for underholdning! En pistol er kanskje et av de sterkeste maktsymbolene som finnes, da personen som holder den kan bestemme over liv og død. Det er én av grunnene til at Hedda nyter å leke med de to hun arvet av sin far.

Når Hedda får sin gamle flamme, den tørrlagte alkoholikeren Eilert Løvborg, til å drikke igjen, er det ikke bare fordi hun vil ha makt over hans skjebne. Handlingen peker tilbake på hennes egen ufrihet. Hun har gjort det samfunnet forventer av henne, og hun kjenner konsekvensene av konformiteten som kvelende. Å drikke kan symbolisere det å gjøre opprør, vise fingeren til det konforme og være fri. Å få Eilert til å drikke kan derfor leses som et desperat forsøk på å forhindre at han ender opp i samme situasjon, som en slags grotesk kjærlighetserklæring.

Heddas maktbehov henger uløselig sammen med ufriheten hennes. Rusen som makten gir henne er hun avhengig av, for hva annet har hun å leve for? Fanget i et hjem med en mann hun ikke elsker, fanget i en kropp med et barn hun ikke ønsker og fanget av sine egne valg. Til slutt er det omgivelsene som får makt over henne, og avhengigheten hennes slår tilbake på henne selv.

Den selvdestruktive kraften

«Hovedsagen har for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grundlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser,» skrev Ibsen om stykket sitt. Det er relativt uproblematisk å se 1890-tallets gældende samfundsforholde og anskuelser i dagens lys. Selv om kvinnefrigjøring og klasseforskjeller har tatt kvantesteg i riktig retning, er grunnlaget der fortsatt: Hvilke forventninger har samfunnet til en kvinne? Og med det som utgangspunkt skildrer Ibsen en menneskeskæbne drevet av eksistensielle krefter som ikke går ut på dato.

Vi har alle en drivkraft inni oss, en intuisjon som får oss til å ta et skritt videre i riktig retning. Det krever mot å lytte til og ta valg basert på hva denne udefinerbare magefølelsen forteller oss. Innimellom er det lettere å gjøre som Hedda, lytte til den gode drivkraftens onde tvilling; den selvdestruktive kraften.

Hedda svek seg selv ved å gifte seg med Jørgen Tesman, og hun sviker seg selv daglig ved å ikke lære seg selv bedre å kjenne. De drømmer og mål som hun innerst inne bærer på, er hun ikke i kontakt med. Når man er allergisk mot følelser og svakhet, er det ingen enkel oppgave å skulle vende blikket innover. Derfor later hun som om hun drømmer om hester og store sosietetsfester – eller kanskje få Jørgen inn i politikken? Da får i hvert fall fasaden et vellykket preg. Hun vet at et slikt prosjekt ikke vil gjøre henne lykkeligere, men hvilke prosjekter gjør egentlig det? Hvor mange ganger skal man pusse opp kjøkkenet før man innser at det er forholdet som trenger en oppussing?

Å være modig

Igjen og igjen puster teaterverdenen liv i Ibsens Hedda, og hver gang velger hun å forlate livet i stedet for ekteskapet. Å se en intelligent, munnrapp og lidenskapelig kvinne velge siste utvei når andre muligheter finnes, er opprivende. I kampen mellom den gode drivkraften og den selvdestruktive, er det vondt å se sistnevnte seire. Mennesket har alltid et valg – selv Hedda Gabler. I vår moderne verdensanskuelse er det mulig å sette livet over æren og la fasaden slå sprekker, selv om det koster. Det krever mot, men det er mulig. Kanskje kan Heddas feighet få publikum til selv å handle modig i sin indre dialog med seg selv?