En gang hadde jeg det ufattelige privilegiet å bli lest av den legendariskefolkeforlysteren og satire-merra Else Michelet. Hun sa sikkert noe hyggelig først, men så: «Her mangler det engler og demoner».

(Pause).

«Hvorfor skal det være engler og demoner?»

«Fordi det kan det».

Ingen fare i kveld, mine damer og herrer – samt de mest fremskredne av dere, som har transendert kjønn: Her er det engler og demoner. Her er skrømt og sendebud like levende som dødelige, hallusinasjoner, åpenbaringer og feberfantasier like sanne som streit fornuft.

Engler i Amerika må være noe av det frekkeste som har gjort suksess i det merkantile teatret.

Soperpensum

Jeg ble påprakket Engler i Amerika av en åndelig storebror for mange år siden, som et slags soperpensum. Noe det selvfølgelig også er. Det er ganske umulig for oss som ikke var der den gang; å skjønne hvordan det var å være skeiv da hivepidemien kom. Jeg kjenner ingen fra foreldregenerasjonen (hvis det finnes noe sånt i skeiv tid) som ikke mistet kjente, kjære eller kjærester.

Dramatikeren Mark Ravenhill så Tusenårsriket nærmer seg (del én av Engler i Amerika) sammen med typen sin. Som var død av aids før Perestrojka (del to) rakk å ha premiere. Mangekunstneren Derek Jarman har fortalt om hvordan hjelpelinja for homoseksuelle var stengt i flere dager fordi reparatørene nektet å stille på jobb – av smitteangst. Og om hvordan en 18-åring fra Coventry slo i hjel en homoseksuell mann fordi han var sikker på å ha fått pest etter å ha bommet en slurk av flaska hans. 18-åringen fikk selvfølgelig ingen pest, men tre måneders fengsel. Formildende omstendigheter, altså.

Det låter som hundre år siden. Det er tusen sånne historier.

Storebrødre og filletanter

Å være skeiv i min alder (37-og-et-halvt, som selvfølgelig betyr 38), ligner kanskje litt på å være et etterkrigsbarn: Sorgen, skrekken, sjokket, sinnet er umulig å føle på kroppen, men også umulig å ikke fornemme med sjelen, hvis hen henger litt med storebrødre og filletanter av ulike kjønn. I dag er ikke hiv en dødsdom her. Det finnes finfine medisiner. Verden går fremover. Hvor skulle den ellers gå? Hvis det finnes en skeiv pest i dag, heter den kanskje Ensomhet. (Ikke fordi ensomhet er eksklusivt skeivt; de streite skal alltid herme, men det har nå en tendens til å være mer av alt i minoritetene.)

Så hva skal vi stille opp med mot ensomheten?

Her kommer en spoiler: Sammen med Prior Walter i siste scene, ved Bethesda-fontenen i Central Park, er: En gammel kompis, eksen, som sviktet da det gjaldt som mest, og den mormonske moren til eksens eks-elsker.

Kanskje en kuriøs klikk, men dette er Prior Walters logiske familie. Den logiske familien er den som virker vilkårlig, men som vinnes ved valg, som den bio-logiske familien aldri er underlagt. («You make it up, but it turns out to be true», som Roy Cohn sier om noe helt annet i Engler i Amerika). Det bor kanskje en slags ensomhet her. Men også et vakkert og varmt og viktig fellesskap.

Jålete juling

Den amerikanske drømmen har fått mye jålete juling, men den har også en strålende side: feiringen av forandring, smeltedigelambisjonen, bevegelsesfri heten. Ja visst gör det ont när knoppar brister – men de gjor det uanfaensett – hver eneste vår.

Pussig nok er englene i Engler i Amerika av en annen oppfatning. De er dypt reaksjonære; de vil sette på bremsen, de går i krigen mot forandring og forflytning. Noe som er litt ergerlig, all den tid bevegelse er det eneste beviselig brennsikre i våre besynderlige blaff av liv.

Ha en fin økt i teatret! Det blir gøyest hvis du gjør deg bevegelig.

Skrevet av Jørgen Strickert, programleder i NRK P2.