Aniara, diktsyklusen den senere Nobelprisvinneren Harry Martinson (1904–1978) skrev mellom 1953 og 1956, inntar en særegen posisjon i den nordiske litteraturen. Som en sirlig oppbygd fremtidsfantasi i diktform dreier det seg om den mest markante forgjengeren for senere verk som Øyvind Rimbereids Solaris korrigert (2004) og Terje Dragseths Bella blu (2012). I egenskap av tidsdokument er diktet det mest kraftfulle litterære uttrykket på skandinaviske språk for atomalderens muligheter for verdensomspennende ødeleggelse. Og leser man Aniara med vekt på de eksistensielle meditasjonene, blir det tydelig hvordan verket fanget opp de filosofiske konsekvensene av kosmologiens stadig sikrere kunnskap om universets omfang og utvidelse, det Arne Næss i artikkelen «Glimt fra 1930- og 40-årene» (1989) kalte «vår i visse henseender fortvilende og opprørende kosmiske situasjon», nemlig at det i det lange løp ikke blir «noe igjen av noe som helst, alt dør, ikke bare vi selv».

Nationaltheatrets oppsetning plasserer seg i en lang tradisjon: Aniara ble allerede i 1959 satt opp som opera, og siden er det blitt dramatisert en rekke ganger. At diktet allerede tidlig nådde vide leserkretser, viser det faktum at Oslo-studentenes science fiction-forening ved grunnleggelsen i 1965 valgte å kalle seg opp etter Martinsons verk.

Lengsel

Tittelen Aniara vil for alle som har lest diktet først og fremst være knyttet til lengsel. Diktets 103 høyst ulike sanger gjenforteller scener, inntrykk og tanker fra et romskip ute av kurs, på vegne av de 8000 menneskene fanget i det enorme skroget uten mulighet til å påvirke dets bane. De som skulle ha vært Mars-kolonisatorer kan ikke lenger styre skipet, siden navigasjonsapparatene er blitt ugjenkallelig tilintetgjort. Martinson ga den endelige versjonen av diktverket, fra 1956, undertittelen «En revy i tid og rom», og teksten bruker verdensrommets umåtelige utstrekning til å finne stadig nye bilder på sjelens ubotelige ensomhet.

I etterkant er det som sitter aller sterkest igjen i bevisstheten nettopp navnene, som diktet underveis lader med betydning: Doris, Mima, Daisy Doody …

Emblem for et tapt paradis

Doris opptrer først som en byråkrat som ber emigrantene om å fylle ut skjemaer og samle sammen dyrkbar jord før skipets mennesker blir sendt ut på romferden. Etter hvert som de fjerner seg fra den stråleskadde jorden, vokser hun i minnet og blir et emblem for det tapte paradiset og det siste møtet med et jordbundet menneske. Ja, Doris blir utover i diktet navnet på jorda selv, på alt det sivilisasjonen har brukt kreftene sine på å destruere. Hver gang hun nevnes, er det med en klang av hvordan det som særmerker mennesket – intellektet, redskapene, vitenskapene, teknologien – i historiens løp har vendt det mot seg selv.

Avansert kunstig intelligens

Mima er en avansert kunstig intelligens som både bærer i seg en databank om jordelivet og oppfanger signaler om livet på fjerne planeter. Hun omformer det hele til tegn menneskene kan bruke som næring for drøm, etterhvert som håpet om å lande på en ny, levelig planet svinner. Diktets jeg er en mimans betjener, en «mimarob», og er ikke alene om å ha et intimt forhold til henne. Denne maskinen som overgår menneskets erkjennelsesevne tusenfold (3800 ganger, for å si det med diktets karakteristiske lek med vitenskapelig nøyaktighet), dekker et eksistensielt behov hos dem alle sammen. Miman er et uutgrunnelig medium og blir dyrket som et hellig vesen: «Som vid ett altare de slå sig neder / var gång jag kommer in och startar miman.» Den kunstige intelligensen legemliggjør fortellekunsten, den plassen eventyr, kunst, ja, også religion opptar i menneskelivet.

Hedonistisk bekymringsløshet

Daisy Doody, danseren, står på sin side for en hedonistisk bekymringsløshet, for livsbejaelsen og selvforglemmelsen i det å gå opp i rus og sanselighet, i kropp og rytme. I henne finnes både en gjenklang av havneprostitusjonen Martinson kjente fra årene som sjømann og et forvarsel om ungdomskulturen som skulle komme for fullt i tiåret etter Aniaras utgivelse. I partiene om romskipets dansesalong opptrer jazzaktige nyord som uttrykk for vitalitet og løssluppenhet. Men etter den søte kløe kommer den sure svie.

Alle disse skikkelsene viser hvordan Martinson bruker en grunnhistorie som tilsynelatende dreier seg om teknologi og kolonisering av andre planeter til å fremsette undergangsbetonte teser om menneskets vesen. Den elegiske tonen, meditasjonene over sjelens lengsler og det pessimistiske synet på vår evne til selvinnsikt og til å bygge levedyktige samfunn, er typiske trekk ved 1950-tallets T.S. Eliot-påvirkede svenske lyrikk. Diktet dreier seg om «vårt öde speglat i galaxens hav», om menneskehetens grunnvilkår og «skjebne» som sådan; det tar på seg den rollen å stille – og til dels besvare – evige grunnspørsmål, om tidens gang og menneskets plass i kosmos. Det som på overflaten kan se ut som et verk om fremtiden, en vitenskapsfantasi, er i mangt og mye av hva det sier snarere hevet over historiens gang, og uttrykker et negativt menneskebilde som slekter på syndefallsmyten.

Vissheten om atombomben

Samtidig er det opplagt at Martinsons syn på mennesket og litteraturen er sterkt preget av hans samtid: Det er formet av vissheten om atombomben og andre verdenskrigs sivilisasjonssammenbrudd. Som han skrev i forordet tre år etter at diktet ble påbegynt: «Aniara kan sägas vara en fantasiprodukt som är skriven av tiden. Därigenom är den i viss mening en anonym skapelse.» Diktet ble skrevet før den første satelitten ble sendt i bane (1960), før de første menneskene satt sine bein på månen og før Bill Anders tok fotografiet «Earthrise» (1968), der jordens enhet og samtidig klodens litenhet fra universets synspunkt. Bilder av bombingen av Hiroshima og Nagasaki var nylig blitt spredt over den ganske verden, og er det noe som gjennomsyrer Aniara, er det kunnskapen om atombombens destruktive potensial. I diktet utsletter «fototurben» alt menneskene har bygget opp på kloden, og når dette registreres av miman, fører det til at hun bryter sammen under byrden av den mengden lidelse som må prosesseres. Man kan si om henne som Olof Lagercrantz sa om verkets forfatter i sin anmeldelse av Aniara i Dagens Nyheter 13.10.1956: Miman blir «överväldigad av sin medkänsla med tidens miljoner oskyldigt lidande».

Et allegorisk verk

Lars Jakobson fremfører i essayet «Ombord på de stora skeppen» (Stjärnfall, 2003) en overbevisende argumentasjon for at Martinson da han skrev de første 29 sangene i Aniara, som – et forvarsel om diktverket som skulle komme – først ble publisert i diktsamlingen Cikada (1953), knapt hadde lest science fiction. Jakobson argumenterer for at hans måte å fortelle på er basert på et helt annet historie- og litteratursyn enn denne utviklingsoptimistiske, praktisk orienterte og svært amerikanske sjangeren var. For selv om Aniara tilsynelatende er intenst opptatt av de rammene historien – politikken, religionen, kunsten, vitenskapen og teknologien – legger for menneskelivet, er måten diktet gjør dette på, grunnleggende allegorisk eller mytedannende: Det fremsetter hele tiden påstander om noe evig, noe større enn historiens omskiftelige gang. Martinson omformer Einsteins relativitetsteori til metaforer, og kommenterer i forordet det dikteriske arbeidet slik: «[V]år värld, och vår bild av den, har på mindre än ett århundrade växt ut på ett sätt som skakat också självklarheterna. Det som förr tillhörde det hanterligt självklara har svällt ut till at sammanfalla med det gåtfulla och oerhörda. Med alle våra skyddsrammar omkring oss har vi slungats ut mot oändligheten.» Her er Martinson en forgjenger for senere forfattere som har oppsøkt områdene der naturvitenskap og mystikk overlapper, som i kaos- og Gaia-teoriene. Men han er også påfallende snar til å si at det er selve gåten eller det uutsigelige som er den gitte endestasjonen til vår streben etter erkjennelse.

Teknologiens muligheter

Paradoksalt nok er det nettopp denne kunstreligiøse holdningen som ligger til grunn for Martinsons visjon om menneskenes håp: Den kunstige intelligensen Mima. Som Sara Danius skrev i Dagens Nyheter til verkets 50-årsdag 27.10.2006: «Det är som om Aniara vore en trojansk häst lastad med en hemlig futuristisk fantasi. Miman är Martinsons dröm om en maskin som besitter en radikalt annorlunda varseblivningsförmåga. Den har laddats med innebörd som ingen riktigt hade kunnat förutse, inte ens Martinson själv.» Miman er alle kunstens egenskaper samlet i en superintelligens, en maskin som blir gudelik fordi den besitter – og forsterker – kunstnernes følsomhet og fremstillingsevne. Teknologien er altså ikke bare en trussel, som i våpenkappløpet, men byr også på muligheter til hittil uante former for kunst, nye måter å nærme seg eksistensens gåter og de ytterste ting på.

Fra det hinsidige

Når miman dør, begynner også menneskene å dø, samspillet med det golde, svarløse verdensrommet rundt dem er ikke nok til å holde dem i live. Det reddende har vært drømmer, tankeflukt, spor av mening, alt det som miman tilbød og som de nå selv må stå for. Inn i verkets rekke av idealiserte kvinnefigurer trer «den blinde poetissan», som står for evnen til henførelse og visjon, og piloten Isagel, som står for fornuft og stoisisme. Men den krympede menneskeheten består mer av gruppedyr enn heroiske individer, og psykososiale dødskramper oppstår. Nye religiøse grupper danner seg, som sexkulten rundt Libidel, mens skipets øverstkommanderende, Chefone, begynner å fengsle dissidenter og fagfolk for å skjule hvor galt fatt det er. Men ingenting nytter. Diktet viser seg å være skrevet fra det hinsidige: «Bisatta i vår stora sarkofag/ vi fördes vidare i öde hav/ där rymdens natt oändligt skild från dag/ en glasklar tystnad välvde kring vår grav. // Vid mimans gravplats stupade i ring / till skuldfri mull förvandlade vi låg / förlossade från bittra stjärnors sting. / Och genom alla drog Nirvanas låg.»

Menneskene har ikke kraften i seg til å overleve den flere tusen år lange ferden mot stjernebildet Lyran. Men kunsten består. Romskipet Aniara ble til en sarkofag – diktsyklusen Aniara forblir en kilde til stadig nye tolkninger og iscenesettelser.

Av Audun Lindholm, redaktør i litteraturtidsskriftet Vagant