Main menu and utilities

Main menu

Handlekurv
Alexander Mørk-Eidem, regissør

Fotograf: Øyvind Eide

– Jeg sier sjelden: «Nå var du kjempeflink»

Det er en gave hvordan regissør Alexander Mørk-Eidem får alle rundt seg til å prestere, blir det sagt om ham. Hvordan får han det til?

– Det å tørre å gjøre feil eller strekke deg så langt at du kan få en smell, er ekstremt viktig for å gjøre noe bra. Det behøver ikke å bli bra, men du må ha muligheten til å gjøre det dårlig for å kunne skape noe virkelig stort, sier Alexander Mørk-Eidem.

Vi er i starten av prøveperioden på forestillingen Antipodene. Hadde det ikke vært for omstendighetene, ville den Sverige-bosatte regissøren befunnet seg i Oslo og i tur og orden hilst på de seks utvalgte skuespillerne i det unge ensemblet NyeNational, og de andre medvirkende – og de ville vært godt i gang med prøvene på Nationaltheatret.

NyeNational har blitt en realitet gjennom et samarbeid mellom Nationaltheatret og Talent Norge, og Sparebankstiftelsen DNB har bidratt til finansiering. Ideen er å gi unge, profesjonelle skuespillere en lengre kontrakt med institusjonsteatret og en god start på karrieren. Målet er å skape en gjensidig kunstnerisk utveksling, for det etablerte teatret og de unge skuespillerne.

Men for alle de medvirkende har alt blitt annerledes enn forventet. Grensene er i skrivende stund stengt, institusjonene har lenge vært i lockdown – og regissørens første prøver med skuespillerne foregår digitalt.

Ekstremt rart

– Jeg har aldri jobbet med denne gjengen før, og det er ekstremt rart å møtes første gang over nett. Men det er bra å komme i gang, det er sjelden man får jobbe med så mange unge skuespillere av gangen. Forhåpentligvis vil en gammel rev som meg lære en hel del av dem også, forteller Mørk-Eidem.

Regissøren forklarer at han forsøker å gjøre det til en fordel at han ikke vet noe om skuespillerne, men innrømmer at det er litt slitsomt å måtte omgås på digitale plattformer som Teams og Zoom.

– Det blir spennende å se hvordan dette vil funke. Det føles som en fiksjon bare det å være med i et Zoom-møte. Vi bør kanskje bruke denne fiksjonen til noe, et ytterligere metalag, sier han og ler.

For er det noe Antipodene byr på i fullt monn, så er det metafortellinger om nettopp det å fortelle fortellinger.

Vi behøver fortellinger

Antipodene er skrevet av den amerikanske dramatikeren Annie Baker og har blant annet vært spilt på National Theatre i London. Det er mye her som enkelt kan oversettes til dagens korona-situasjon, mener regissøren.

– Stykket utspiller seg i et møterom, der en utvalgt skrivegruppe sitter rundt et bord og forsøker å finne den neste store fortellingen. Men som med alle Annie Bakers stykker, glir vi inn i et temmelig mystisk univers; det er alltid noe merkelig som skjer i det tilsynelatende realistiske, forteller Mørk-Eidem.

Som regissør lever han av å fortelle historier. Han er kjent for å finne en ny form hver gang. Ingen oppsetninger ligner hverandre. Faktisk hevder han at det er den beste måten å takle en suksess: å satse på noe annet neste gang. En viktig del av jobben er å lete etter dramatikken som ikke er for tydelig i budskapet, og som legger til rette for at publikum er medskapende.

– Stykkene til Baker er mystiske og merkelige og handler om alt og ingenting. For en som lever av å fortelle historier, er dette et utrolig interessant stykke, sier regissøren.

Men det hender Mørk-Eidem spør seg selv om vi behøver flere av dem. Har fortellingen mistet sin verdi i en tid der vi gjør alt om til fortellinger?

Å pynte på sannheten

– Vi fiksjonaliserer fakta hele tiden, og stadig flere bidrar til den generelle fiksjonaliseringen. Til og med når leiligheten skal legges ut for salg, fortelles det en historie om den. Man har skjønt at det er den beste måten å selge på.

Fordelen med teater, mener Mørk-Eidem, er at det er ren fiksjon. Scenekunst er fake. Alle aktørene, skuespillere så vel som publikum, går med på at det er en lek. Det er langt mer problematisk når man pynter på sannheten.

– Samtidig er det et paradoks fordi man behøver fortellinger. Mennesket har gjennom historien alltid klamret seg til fortellinger større enn seg selv, og som det kan ta del i, det være seg mytologier, «the american dream», religion eller norsk dugnadsånd. Menneskets egen fortelling vil alltid slutte med at det dør, derfor behøver vi fortellinger som strekker seg lengre. Vi behøver noe annet enn vårt eget lille liv å tenke på.

Hva slags fortellinger klamrer vi oss til i dag?

– Det er noe vi skal forsøke å belyse i stykket. Sjefene på huset er blitt eldre, men her sitter en gjeng med ganske unge folk innesperret på et rom og skal finne på noe. Det eneste den oppvoksende generasjonen kan gjøre, er å finne på fortellinger. De får ikke ta del i virkeligheten lenger, sier han med et lite smil.

Resultatorientert

Det er en gave hvordan regissøren får alle rundt seg til å prestere, skuespillerne blir bedre av å jobbe med ham, har regissør og tidligere teatersjef Eirik Stubø sagt om Mørk-Eidem. Men hemmeligheten bak hans forbilledlige prestasjonskultur er å ikke være så opptatt av skuespillerne.

– Jeg legger vekt på det vi skal lage sammen og er veldig resultatorientert. Jeg forsøker å få alle til å konsentrere seg om et felles mål, ikke egne prestasjoner. Teater handler om å være i dialog med medskuespiller og publikum, så derfor bør du være mer opptatt av de rundt deg enn av deg selv. Jeg benytter meg sjelden av ord som «nå var du kjempeflink» eller «dette var superbra», vi går bare videre, jeg tror ikke noen blir bedre av å arbeide under konstant evaluering.

– Hvordan føles det å skulle gi tilbakemeldinger og sikre kunstneriske resultater med seks unge skuespillere du aldri har møtt?

– Det blir jævlig gøy. Og litt skummelt, for jeg skjønte her om dagen at jeg jo kunne vært faren til alle sammen, he he. Og kanskje kan vi bruke denne merkelige tiden til noe positivt? Langsomheten i oppstarten kan være en ressurs. På den annen side sa min tidligere lærer i regi at om du sitter og snakker for mye om stykket og sammenhengen og bakgrunnen og historien, så får skuespillerne kjempestore hoder, men veldig tynne bein. Når du først kommer deg på gulvet, blir hodet så tungt at du bare velter. Vi får se om hun har rett. Inntil videre får vi gjøre vi det beste ut av situasjonen, og glede oss til teatrene åpner igjen.

Av Johanna Holt Kleive

Dette intervjuet ble først publisert av Talent Norge på deres hjemmeside.

Prøvene på Antipodene foregikk i oppstarten ved hjelp av digitale verktøy på grunn av korona-situasjonen, men hoveddelen av prøvene har foregått fysisk, i teatersalen.