Torshovteatret fyller 40 år

Det startet med drømmen til en liten gruppe mennesker, en kveldstur og noen flasker rødvin. I år fyller det lille, runde Torshovteatret 40 år.
Lever du'a Karlsen
Fra Lever du’a Karlsen. Bak fra venstre: Jo Skjønberg, Lars Andreas Larssen, Mona Hofland, Liv Thorsen, Nils Ole Oftebro. Foran: Anne Marit Jacobsen og Espen Skjønberg (foto: Svein Meling).

Mange vet at Torshovteatret holder til i Soria Moria-bygningen på Torshov. Ikke like mange vet at lokalene teatret holder til i tidligere var leid av Deichmanske Bibliotek. Symbolet på logoen til Torshovteatret er en kampklar okse. Det har den vært i 40 år, og det har vært mange kamper å kjempe. At Torshovteatret er hva det er i dag – og hva det har vært i 40 år – skyldes drømmen til en liten gruppe mennesker, en kveldstur og noen flasker rødvin. Det tok tre år fra de fikk ideen om et eget bydelsteater øst for Akerselva, til den første premieren på Torshovteatret, det spesialskrevne bydelsdramaet Lever du’a Karlsen.

Det var flere teaterfolk som var med på planleggingsstadiet, men det var kun Jo Skjønberg, Espen Skjønberg og Mona Hofland som var fast ansatt ved Nationaltheatret. Oslo kommune hadde et ønske om at Nationaltheatret skulle rekruttere og lønne skuespillerne, og da måtte daværende teatersjef Arild Brinchmann på banen. Merete Moen – som var med fra begynnelsen – var fast ansatt ved Oslo Nye Teater og kunne derfor ikke være med videre. Stein Winge var med som instruktør – men var en periode erstattet av Svein Scharffenberg. Kari Onstad var heller ikke tilknyttet Nationaltheatret og fikk heller ikke bli med videre. De som var med fra starten i 1977 var Jo Skjønberg, Espen Skjønberg, Mona Hofland, Nils Ole Oftebro, Sverre Anker Ousdal, Lars Andreas Larssen, Anne Marit Jacobsen og Liv Thorsen. Espen Skjønberg satte sitt preg på reportoaret og uttrykksformen de første årene. Åpningsforestillingen Lever du’a Karlsen ble spesialskrevet av Tor Edvin Dahl etter gruppens nitidige undersøkelser om hva folkene på Torshov var opptatt av og hvem de var. Det skulle være gjenkjennbart. Forestillingen ble en suksess og ble spilt 63 ganger.

Lever du'a Karlsen
Fra Lever du’a Karlsen. På bildet: Espen Skjønberg, Mona Hofland, Nils Ole Oftebro og Anne Marit Jacobsen (foto: Svein Meling).

Men veien var ikke rak. Bare dager etter premieren ble det klart at Torshovgruppas høye beskytter, teatersjef Arild Brinchmann, ikke ville fortsette som teatersjef. Nationaltheatrets økonomi var skjør, og det nystartede Torshov var truet med nedskjæringer. Men takket være den raske populariteten de hadde fått, ble det vanskelig for Nationaltheatrets styre å fryse ned Torshovteatret. Med Toralv Maurstad som ny teatersjef hadde de ikke lenger den naturlige støtten de hadde hatt i Brinchmann. De hadde en ny suksess med Dario Fo’s Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! Pressen skrev blant annet at folk måtte gå til Torshov for å bli klokere. Og gladere. Torshovguppa distanserte seg mer og mer fra Nationaltheatret og kommuniserte sine knallrøde ytringer gjennom en avis som lignet i format på Klassekampen. De ønsket å spille en aktiv samfunnspolitisk rolle.

Vi betaler ikke!
Ensemblet i Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! (foto: Frits Solvang).

I 1979 var Stein Winge tilbake igjen, og han valgte Berthold Brechts Moren som første forestilling, før han satte opp Kong Ubu av Alfred Jarry. Det var mange som var uenige med ham om valget av stykke, men Winge mente de «undervurderte vanlige folks smak». Med Lars Andreas Larssen som Kong Ubu ble det en stor suksess. I 1980 ble Stein Winge kunstnerisk leder. Han satt i fire år, mens denne modellen med egne kunstneriske ledere varte i 12 år. Det var mange av Nationaltheatrets skuespillere som spilte på Torshov under Winge. En av grunnene var at Hovedscenen brant, og at moderhuset kun hadde en liten forscene og Amfiscenen å spille på. Winges forbilder var Shakespeare og Brecht, og han klarte å lage store oppsetninger på Torshovteatrets lille scene. I 1983 var Oslo preget av Shakespeare, og Torshov fulgte opp. To norgespremierer på én måned – det eneste de manglet var penger. Her var gode råd dyre, og det resulterte i at de satte i gang et aksjesalg. 3500 aksjer pålydende kroner 150 ble solgt av alle som var tilknyttet Torshov. Hver aksje ga en fribillett til hver av Shakespeare-oppsetningene og var et slags forhåndssalg som ga nok inntekt til at de kunne produsere tre produksjoner.  

Høsten 1984 ble (etter en del uenigheter i kulissene) Janken Varden og Bjørn Sæther faste instruktører og kunstneriske konsulenter. De satte opp Trafford Tanzi av Claire Luckham – en teaterforestilling som ligner mest på en brytekamp. Forestillingen ble en suksess, noe som skulle komme godt med i en ny kamp om Torshov. Teatersjef Toralv Maurstad og styret ville nedlegge Torshov; Gjenoppbyggingen av Hovedscenen hadde kostet dyrt, og teatret måtte snu på skillingen. Hele Nationaltheatrets ensemble raste. I januar 1985 var nyhetene preget av Torshovs kamp for overlevelse. På scenen spilte suksessforestillingen Trafford Tanzi, som handler om å slå tilbake og aldri gi opp, og i applausen ble det ropt «Leve Torshov!» fra publikum. Forestillingen ble spilt 88 ganger med Ellen Horn og Tone Danielsen alternerende i hovedrollen. Publikum ville ha mer, og Torshov overlevde nok en gang. Sæther/Varden avsluttet sin ledelse på Torshov med En mann = en mann av Brecht. 

Trafford Tanzi
Fra Trafford Tanzi. På bildet: Bjørn Skagestad, Kai Remlov og Tone Danielsen (foto: Mike Cechanowitcz).

I 1987 overtok Nils Ole Oftebro ledelsen på Torshov. På Nationaltheatret hadde Kjetil Bang-Hansen overtatt etter Maurstad, og det meste av ensemblet befant seg på Nationaltheatret. Oftebro hadde nesten ingen faste skuespillere i sin stab, men han hadde en sterk administrativ og teknisk stab i ryggen. Det var opp til ham å få skuespillere til å ønske seg til Torshov. Det var pengeproblemer, og Torshov var redd for å bli en av teatrets biscener uten selvstendig kunstnerisk ledelse. Men da det ble skifte av teatersjef til de tre teatersjefene Ellen Horn, Ole-Jørgen Nilsen og Sverre Rødal, fikk Torshov forlengede fullmakter på visse betingelser. Det måtte produseres billigere og med færre ansatte. De få faste var blant annet Katja Medbøe, Merete Moen, Toril Havrevold, Liv Bernhoft Osa, Geir Kvarme og Terje Strømdahl. Det kom flere til.

Den siste forestillingen satt opp under Oftebros ledelse var Utlendingen av Larry Shue. Den ble en ble en suksess, som ble gjenopptatt etter at Lasse Dehle overtok den kunstneriske ledelsen i 1990. Da hadde Stein Winge overtatt som teatersjef. Økonomien vaklet, og Dehle måtte ned til moderhuset. Thea Stabell overtok på Torshov. Hun hadde så vidt begynt, da det nok en gang ble et styrevedtak om at Torshov skulle nedlegges. Men Stabell var en sterk leder, og sammen med skuespillere og teknikere arrangerte hun et mediestunt i mars 1992, La Torshov leve. Tusenvis av mennesker stilte opp, det var kø nedover Vogts gate med fullt pressekorps til stede. Til tross for Stabells og Torshovteatrets venners iherdige innsats, greide de ikke å forhindre nedleggelse. Juni 1992 ble dørene stengt.

Torshovteatret_normal.jpg

(Foto: Gisle Bjørneby. Det runde teatret på Torshov fyller 40 i 2017)

Det neste halve året var det aksjeselskapet Venneforeningen som driftet Torshov. Det var kun én ansatt igjen. Men mange ville drive teatret videre, og det ble satt opp gratisforestillinger. Henrik Mestad i Lik meg når jeg er teit, Rut Tellefsen leste Terje Vigen og Katja Medbøe og Sidsel Endresen medvirket i Å møte vinteren med øks. Det var gjestespill, teatersport og fortellercafé. Men det kunne ikke holde på lenge, og det endte igjen med at dørene ble stengt.

Men med Ellen Horn som teatersjef ble det arbeidet for å gjenåpne Torshov, og 15. oktober 1993 hadde stykkene Beckett! Beckett! Beckett!, Sluttspill, Spill og Mens vi venter på Godot premiere. Det ble en suksess. Teatret skiftet navn til National på Torshov, og Margrethe Aaby ble daglig leder.

Ellen Horn ønsket små skuespillerstyrte grupper i faste tidsrom på Torshov. Det ble grupper på fire, fem skuespillere som selv valgte repertoar. Det var en liten fast stab av teknikere. Det ble en slags gjenfødelse av Torshovteatret, som den dag i dag fungerer under den samme modellen. Og nå er det kamp om plassene der.

Høsten 2017 er det Sci-fi på Torshov som styrer skuta. Her kan du lese mer om den nåverende Torshovgruppas forestillinger.