Kampen om sannheten

Av Anders Baasmo Christiansen
Anders Baasmo Christiansen
Anders Baasmo Christiansen som Don Juan (Foto: Øyvind Eide).

Kjære publikum.

Det er en stor ære å få lov til å gjeste selveste Nationaltheatrets hovedscene igjen. Hvis du sitter i salen og leser i programmet; bare kikk opp i taket og se på alle de hemmelighetsfulle ærverdige detaljene. Lukk igjen øynene og tenk på hvor mye dette rommet har opplevd, av ypperlig og elendig scenekunst, av publikummere i søvn og ekstase, av unike øyeblikk og møter gjennom snart 120 år.

Helt siden 2003, da min gode venn og studiekompis Runar Hodne regisserte – og jeg spilte i – det som ble noe av en kultforestilling på Scene 2 på Det Norske Teatret, med den lett kryptiske tittelen Seie-Seiarens Song, har vi snakket om å gjøre noe sammen igjen. Og det blir ikke mindre stas at vi også har fått med de suverene kreftene fra den gangen, i scenograf Kari Gravklev og komponist Aslak Dørum.

Da Runar og jeg møttes for å diskutere stykke for et par år siden, og jeg begynte mumle om å kikke på noen amerikanske klassikere, avbrøt Runar meg raskt og sa: «Hva med Don Juan?» Mysteriet Don Juan. Fenomenet og forføreren Don Juan. «Han med alle damene?», tenkte jeg. Men etter å ha dukket dypere ned i denne teksten ser jeg at det handler om meget mye mer enn kvinneforføring.

Molières klassiker fra 1665 inneholder en tung dose mørke og samfunnskritikk, under den farseaktige fasaden man opplever ved første øyekast. Og hva vet jeg; man måtte vel muligens være omhyggelig god på forkledning av satiren på den tiden, for rett og slett å ikke miste sitt hode? Jeg tror stykket forteller om en desillusjonert og avstumpet fyr, som tar med sin tilsynelatende moralske tjener og legger ut på en siste ‘road trip’, for å vise finger’n til verden som har skapt og formet ham. Han klemmer gassen i bånn og bruker resten av sin livstid til å sette opp et speil mot det hyklerske og dobbeltmoralske samfunnet han forakter så sterkt.

Det løgnaktige og urettferdige adelskapet som har skjemt ham bort og gjort ham livsnummen, som tviholder på meningsløse dyder og skinnhellige institusjoner som egentlig bare er til for opprettholdelse av makt. Og da han for en stund siden forstod at han ikke elsket sitt livs reddende engel likevel – sin kjære Donna Elvira, som hadde forlatt klosteret for hans del – da han vandret vekk fra henne og ut av forholdet han var overbevist om å skulle være i resten av livet, ja da gikk han i svart.

Da han innså at det han hadde opplevd som verdens sterkeste kjærlighet bare var en fjær i hatten, en herlig følelse av å bli valgt, fremfor en annen, i dette tilfellet Gud, ja da forstod han at kjærligheten ikke var for ham. Han vant en brytekamp mot Gud, en deilig seier, men måtte bittert innse: Han kunne ikke elske. Ikke kun én. Og da passet han ikke inn. For Don Juan elsker alle mennesker, men illusjonene brast, og hva er da mer meningsfullt enn å gjennomføre en siste 'speil-ferd’ i nytelsens tegn - med mulig endelig utgang - for kanskje å kunne redde den sanne kjærligheten? Men tør han stå for sine handlinger? Tør han være konsekvent i møte med stupet?

Don Juans rykte for først og fremst å være en kvinnebedårer – en Casanova – tror jeg er Mozarts verk. Da han skrev operaen Don Giovanni i 1787 dro han på noe skikkelig – pop-konge som han var – og hevdet at Don Juan bare i Spania hadde hatt seg med - 'mille tre' - tusen og tre damer. Og gjett hvem Mozart ettersigende jobbet sammen med i researchfasen til denne operaen? Jo, nettopp: Casanova selv.

Anita Skorgan gjorde forøvrig også en innsats her, da hun på søttitallet sidestilte Don Juan og Casanova i sin Grand Prix-låt……….., nok om det. Selvfølgelig er Don Juan god til å førføre kvinner, som han også er det med menn. Jeg tror likevel hans glede av dette, hans kick, er å se hvordan ordene kan brukes til å forføre og villede menneskene vekk fra sin tillærte moral og sine uttalte prinsipper. Nettopp for å vise frem samfunnets dobbeltmoral; standhaftigheten glipper bare fristelsen blir stor nok. Jeg lurer på om Molière her stiller spørsmålet: Hva skjer med et samfunn når språket mister sin virkning? Når ordene ikke betyr noe lenger. Når løgn og fordreining kamuflerer seg som sannhet. At Don Juan kan love giftemål i øst og vest uten at det nødvendigvis trenger ha konsekvens, for det er jo tross alt bare ord.

Hva skjer med et samfunn når man kan si noe den ene dagen, for så å hevde det komplett motsatte dagen etter? Og – Pang! – der ble vi jaggu dagsaktuelle, gitt! Det finnes fyrer både i øst og i vest som har spesialisert seg og gjort karriere på dette. Fake news. Alternative fakta. Hva er sant? Snart umulig å vite! Hva skjer når sannheten blir tatt som gissel av språket? Når vi ikke lenger vet hvem, hva eller hvilke kilder vi kan stole på? Eller om det vi reagerer på og agerer etter bare er iscenesatt manipulering?Jeg er dessverre redd vi altfor lett svarer med passiv apati.For er språket egentlig kun vårt fremste verktøy til forføring? Til å mislede, lure og blende hverandre til å tro på alt mulig? Til å skremme oss til å leve såkalte moralske liv? Og er forfekting av moral mest en snedig måte å opprettholde makt på?

Som når biskopen ber menigheten holde hendene over dyna og helst ikke begjære en levende sjel, mens han selv tar med altergutten en tur på bakrommet. Eller som når den utro og gjennomkorrupte politikeren tar med sin kone for å bli avfotografert sammen med de fattige. Jeg tror vi enklere enn vi aner blir manipulert og forført til sakte resignasjon. Og i dagens politiker – og mediaklima; mer enn noen gang. Men som min svigerfar så klokt sier: «Gode mennesker har plikt til å gjøre godt, for det finnes nok av andre som fort fyller igjen det rommet.»

Og det er her teateret og kunsten kommer inn! (Ja, kunstnere er per definisjon gode. Samt redde, uredde, inspirerte og mer eller mindre desillusjonerte.) Jeg mener at kampen om sannheten er hardere enn på mange tiår, ja kanskje siden 30-tallet. Politikere og media har feilet stort, nå er det kunstnerne som er igjen, og som må opp på barrikadene og forsvare siste skanse!

Altså, politikerne trenger jeg ikke si så mye om. Det er lenge siden de begynte med stresskoffertkasting på fotballkamper, og å synge «La det swinge» hos Dan Børge, for å gjøre seg lekre for folket. Det er en stund siden vi forstod at det er neste gjenvalg som først og fremst gjelder. Og det blir jo selvfølgelig blytungt for en hardt presset amerikansk middelklasse å stemme på Hillary. Å tro henne på hennes ord om at hun kjemper deres sak og skal redde dem ut av ‘uløkka’, når hun samtidig tar millionhonorar for å holde foredrag for Wall Street-gjengen. Nei, da føler de seg så forulempet og ytterligere etterlatt – de som sliter med å få endene til å møtes – at de mye heller slenger inn en rungende proteststemme, om den så må gå til en stein eller elefant, eller hva som helst! Noen frivillige?

Også i Norge er det blitt tradisjon å ha godt bemidlede ledere for arbeidernes parti. Og hvor mye de enn forsøker innbille folk at de egentlig heter Odvar Nordli og Thorbjørn Berntsen, blir ikke gjennomsnittsnordmannen fullstendig overbevist, og ser seg om etter andre friere. Og der står det jammen meg noen på motsatt flanke, med åpne armer og forførende ord om at du skal få en dag i morra, med blanke ark i statsbudsjettet og gull og grønne skoger til. Samt med noen akkurat passe skremmende ord om muslimene fra Hedalsskogen som kommer for å drikke kristenmannsblodet ditt til frokost, for å kunne ta over mariusgenseren din.

Så ender altså ‘gutta på gølvet’ og 'sydamene fra Fredrikssons fabrikk’ opp med å stemme på et parti som sitter i en regjering som går til valg på 'skattelette for de rike’! Og i midten sitter statsministeren og gnir seg i henda. Jackpot for henne! Divided country. Split og hersk A/S. Venstresidens hykleri er premissleverandør for høyrepopulismen!

Hva media angår, så er det et lengre og – om mulig – enda sørgeligere kapittel. Sist sommer snakket jeg med en av landets ledende journalister innen sitt felt, i landets største avis. En rutinert senior. Han fortalte at han hadde blitt så desillusjonert at han måtte finne seg annen jobb for å oppleve litt arbeidsglede de siste årene før han skulle pensjonere seg. Han snakket om det fortvilende ved å sitte i åpent kontorlandskap, med skjermer på alle veggene som viste avisens nettside, og da selvsagt hvilken sak som lå på toppen, den som ble mest lest akkurat nå. Og hvis en sak ikke kom seg til topps, var descen raskt ute med å endre overskriften til noe drøyere eller mer spektakulært forførende, og vips – så ble saken mer lest, til stor stas for journalisten som hadde skrevet den.

«Og dette skal liksom ikke påvirke vår journalistiske integritet?!! Våre valg?!», sa den oppgitte eks-journalisten. «Det verste er at ting ikke lenger trenger være sant! Kildeetikk er ikke så nøye. Det holder å bare referere til noe noen har sagt!». Han malte et bekmørkt bilde av dagens mediesituasjon. Og jeg synes jeg oftere og oftere ser nyhetssaker på nettet som omtaler hendelser kun basert på hva noen har ment. Gjerne på sosiale medier. «Det koker på Facebook» eller «Twitterstorm» står det, med referanse til fire, kanskje fem tweets. Noen har ment noe! Og blir sett. Blir hørt. Blir trykket. Referert til. Viktiggjort. Her er det fritt fram, bare å kjøre på! Twitterkongen med hårlakken har skjønt mulighetene som ligger i dette, og gjort seg til verdens mektigste mann, intet mindre.

Ut i fra prinsippet om at alle vil bli sett, at dette er et menneskelig behov, har jeg en tid fundert på en tese om at den vestlige verden i dag grovt sett kan deles inn i to grupper: Skaperne og Menerne. Vi har de som er mest opptatt av å skape noe, som legger sin passion bak å produserer noe, lære bort og utvikle noe, og de som er mer interessert i å mene noe om noe, bedømme, ekspertuttale, hevde og synse (som jeg i grunn gjør nå….) og debattere – hvor det å få frem eget syn prioriteres fremfor fokus på en løsning på det man debatterer. Det er litt som med fraggler og dosere, vi lever i en slags sameksistens, men har i grunn ikke så mye med hverandre å gjøre. Menerne mener mye om skaperne, skaperne behøver ikke nødvendigvis la seg bli forstyrret av menerne. I min bok er det liten tvil om hvem som burde bestemme kursen.

Jeg tenker at tendensen i media har gått fra skapende tekster, med analyse og oppklaring av sammenhenger og med en generell respekt for leseren, til en mer tilfeldig subjektiv beretning der journalistens egne meninger og holdninger må få skinne gjennom. Både for underholdningsverdien og ikke minst for å please avisens eget ekkokammer, som begge forfører oss til å ‘klikke’ på saken, som igjen gir avisen inntekter fra annonsesalg. Og jeg tenker ikke bare på anmeldere innen for eksempel teater og film, det er fortsatt noen skapende kritikere igjen som har kunnskap og innsikt nok til å bedømme verket i edruelig analyse, uberørt av ønsket om selv å bli sett.

Men utviklingen virker ganske klar; det er faktisk en stående spøk i skuespillerkretser nå: «Alle kan anmelde teater i VG, bare man har kveldsvakt». (Ok, minus et par hederlige unntak.) Ekkokammer ja, når man bare blir fôret med nyheter fra likesinnede på sosiale medier, eller avisen tilspisser sin profil etter hvilke nyheter som selger best. Når vi har begynt å shoppe nyheter, og da primært nyheter vi liker. Da kan man plutselig sitte igjen med et inntrykk av hvordan verden er som kanskje ikke – mest sannsynlig ikke – stemmer med virkeligheten. Ekkokammer.

Og det var vel dette som skjedde i tiden før presidentvalget i USA i november. Aldri før har det vært så massiv dekning av et valg i norske medier. Men «Trygdekontorets» Thomas Seltzer var den eneste her til lands som kunne fortelle oss hva som kanskje var i ferd med å skje, med sin presise doku-rapport. Medias troverdighetsdemning brast for meg den valgnatta; Hadde alle de andre reportere og nyhetskanaler vært for farget av sine egne synspunkter rundt republikanernes kandidat? Solgte nyheter om hvor dum vi syntes han og håret hans var bedre enn håpløsheten i befolkningen som konsekvens av «The 1% rich»?

Det er som om det er blitt en slags misforstått ‘Gonzo’-journalistikk. (Stilen som ble skapt av klin eksentriske Hunter S. Thompson, som satte seg selv inn i sentrum av det han skrev om. Han som Johnny Depp spilte i «Fear and Loathing in Las Vegas».) Tidt og ofte ser man journalisters iscenesettelse av seg selv i sine artikler. Noe som oppleves helt unødvendig og forstyrrende og enerverende kjedelig. «Som min datter sa her om dagen…» kan det plutselig stå i en seriøs dekning av en sak. «Når vennegjengen min møtes pleier vi å diskutere…..». Why?! Selv NRKs sindige Morten Jentoft rapporterte fra Moskva sin lettere forundring over at «det som skulle bli en avslappet kveld med god mat, øl og aviser….» ble avbrutt fordi presidenten der borte plutselig hadde funnet på noe sprell. Noe som forøvrig ikke kan være særlig overraskende. Vi vet han er en sprellemann! Omgikk ikke fyren grunnloven og satte kompisen sin inn som ventepresident, slik at han selv fikk enda fastere grep om makten?!

Jeg mener, les Bomann-Larsens beretninger om 30-tallets Europa og trekk de paraleller du måtte ønske. Jeg vil vite mer om utsikter til hva dagens skumle presidenter kan finne på å gjøre fremover, og mindre om Jentofts matvaner og indre sjelsliv! Så når massemedia leker litt ‘Gonzo’ bak tastaturet, var det altså Seltzer som dro over og gravde dypest. Hva var det Hunter S. Thompson sa: «When the going gets weird, the weird turn pro.» 

Første gang jeg selv opplevde nyhetsformidling som rent show var under den såkalte «Watzingerdebatten», i forkant av premieren på filmen «Kon-Tiki» i 2012. Det ble en ukes mediestyr forkledt som en parodisk debatt angående karakteren jeg spilte i filmen. Debatten rundt hva som bør være tillatt av diktning i fiksjonsfilm basert på virkelige hendelser var absolutt plausibel. Grepet som ble gjort i filmen var etter min mening i gråsonen. Men debatten uteble totalt! Det var bare dag på dag med hyl og skrik og en merkelig røre av emosjonelle meningsutvekslinger. Dagsrevyen kjørte saken tre kvelder på rad, og det virket som det viktigste var at ingen måtte slå over til TV 2 Nyhetene.

Og hvis dette hadde vært en film som kun skulle bli sett av 50 000 på kino, ville det aldri i verden vært noen sak, i alle fall ikke i nærheten av den skalaen. Show! Sirkus! Jeg poengterte nøye til alle journalistene jeg snakket med den uka: «Jeg registrerer at selv gode gamle Dagsrevyen har kastet seg på løssalgstabloidenes indignasjonsbølge.» Kun Dagsavisen trykket det. Det var en frase som ikke passet inn i showets dramaturgi. Nå var ikke dette så veldig viktig, litt sånn ‘kultursak i slutten av sendinga’, men jeg begynte tenke: Gjør de sånn med utenriksstoff også? Får vi ikke vite om sultkatastrofe i Sentralafrika fordi det ikke er like fengende og klikkgenererende som IS og terror? Som de kan dekke med såpeseriedramaturgi. Føljetong. «Følg med i neste episode av……». Man kan undres.

Klikkjournalistikk er forøvrig stor bidragsyter til at språket mister sin virkning. Adjektiv som «Awesome» og «Amazing» betyr jo ikke stort lengre.Og blant monsterfisker og dødsfly klikker man seg også lett inn på saker der noen er blitt slaktet. Eller vraket, eller knust.«Johnsrud Sundby knuste Ustiogov» stod det etter en etappe i ‘Tour de Ski’, som jeg hadde fått fulgt mindre med på enn ønsket grunnet prøvene på Don Juan. «Dæven, er det avgjort allerede?», tenkte jeg og klikket på saken.2,5 sekunder var seiersmarginen. Intet avgjort, ingen hadde knust noen som helst! Men jeg hadde latt meg forføre. Av løgnaktig bruk av språket.

Det er mørkt når nyhetsformidling har forandret seg til å bli den største underholdningsindustrien. Når vi risikerer å bli utsatt for salgbare og kreerte nyheter. Når journalister og redaksjoner tenderer til å ha ‘det å bli sett’ som insentiv for å skrive og mene. Vaktbikkja har dratt på ‘Blog Awards’! Trist. Trasig. Bekymringsfullt.

For noen år siden sa et av de klokeste hodene i vår bransje – en nå pensjonert dramaturg ved et av Osloteaterene – den oppsiktsvekkende setningen: «We are living in dark times.» Hun snakket om klassiske mørke perioder i verdenshistorien, der dekadensen har vokst seg så stor at publikum ikke lenger gjenkjenner kvalitet. Da innpakning selger mer enn innhold. En posørenes tidsalder. Forføring. Hun sa videre at det positive med ‘Dark times’ er at sånne perioder normalt ikke varer så veldig lenge. Så vi unge, som hun sa, antagelig vil få oppleve nye tider med blomstring og vekking av publikum. Hun var mer tvilende til at hun selv skulle rekke å oppleve en slik ny vår. Hun avsluttet med å si at det negative med ‘Dark times’ er at det ofte må en krig til. En krig til å røske opp i en gulpende lat dekadense, et ytre press som får folk til å verdsette seg og sitt og sine og hverandre noget bedre, og dermed søke mot dypere innsikt, menneskelighet, inderlighet og sannhet. Kunst og kultur. Som i Øst-Europa under Jernteppet: Skoler og sykehus forfalt, men teateret bestod. Slik det har gjort siden de gamle grekernes tid. Det er fristende å sitere Ziggy Stardust: «We had five years left to cry in.» For krigen er vel strengt tatt i gang? Cyberkrigen. Spør Snowden.

Da jeg var liten sa min far alltid «I’m not a club member». Noe som gikk ut på at man måtte følge egne instinkter, ikke gå i flokk, ikke være så opptatt av hva andre mente. Mulig var det mest for å få røyke pipe og se Dagsrevyen i fred og slippe å være med på alle mulige tilstelninger, men det stakk nok dypere og det ga meg viktig lærdom. For det er viktigere enn noen gang å huske at det er i ditt eget hjerte du tar de riktige valgene, ved å kjenne etter. Ikke ved å gjøre som naboen. Eller hva de klikkhorete nettavisene måtte mene, forføre eller skremme deg til. «Frykt og forbruk henger sammen», sa Marilyn Manson, «What you didn’t know that might kill you!».

Lytt heller ikke til det ekkokammeret ditt måtte forvente. Eller din egen opp-pimpa facebookprofil som du har sminka og pynta og tilpasset over tid for maksing av ‘likes’, slik at du ikke helt lenger vet hvordan du skal oppføre deg i sosiale settinger; Hvem var det nå du egentlig var igjen? Som jeg skriver til kidsa når de vil ha autograf: «Følg alltid magefølelsen!»

Don Juan var et club member, men brøt ut av det da han innså hvor urettferdig adelen hadde arrangert verden. Han passet ikke lenger inn og ble en pønk-aristokrat. En som satte sitt liv på å forsøke speile og vekke. Frigjøre menneskene fra dvalen. «If you can’t join the system, beat it!» 
Vi har alle vårt ståsted å se verden fra, og mine tanker som jeg har skrevet ned her er en grei miks av fakta og fabuleringer. (Fiffig måte å fraskrive seg kildeansvar på….)

Men hvis du har hengt med helt hit, har du i mer eller mindre grad latt deg forføre av mine ord. Og uansett hva du tenker om verden, om du er optimist, realist eller pessimist, i dette mylderet av forførende inntrykk; bare ikke synk inn i bedagelig passivitet!

For som jeg pleier å si: VI SKAL ALLE DØ I MORRA, MEN IKKE I KVELD!

Velkommen i teateret.

EPILOG:

Her et dikt min ‘scenefar’ Bjørn Sundquist leste for meg da jeg var en relativt nyutdannet skuespiller.

Det är vackrast när det skymmer

av Pär Lagerkvist (1891-1974)

Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra —
ensam, utan spår.

Relaterte Artikler