Fortsetter omdiskutert samarbeid

Hvis teaterkunstnere mister troen på at teater kan være med og utgjøre en forskjell, da har vi også mistet troen på kunsten.
Hanne Tømta

Publisert 29. august 2014

Det har den siste tiden vært stort engasjement rundt Nationaltheatrets samarbeid med det israelske teatret Habima, som er en del av det tverrkulturelle samarbeidsprosjektet Terrorisms, der også teatre fra Frankrike, Tyskland og Serbia deltar. Prosjektet er i regi av nettverket Union of the Theatres of Europe (UTE). Som sjef ved Nationaltheatret har jeg, etter samtaler med både deltagere i samarbeidsprosjektet og de ansatte ved Nationaltheatret, samt teatrets styre, besluttet å fortsette dette viktige samarbeidet. Det er fordi jeg mener dialog, protest og konfrontasjon med kunstneriske virkemidler har langt større verdi enn boikott og taushet.

Det israelske nasjonalteatret Habima er pålagt av myndighetene å spille i hele Israel, noe som har medført at teatret har spilt 4–5 forestillinger i bosetningen Ariel på Vestbredden i løpet av de siste årene. Som teatersjef synes jeg det er dypt problematisk, noe jeg også har konfrontert Habimas teatersjef Ilan Ronen med. Jeg har også uttalt at Nationaltheatret ønsker å trekke seg fra prosjektet, dersom Habima spiller i Ariel.

Jeg har vært i dialog, både med Ronen selv, og kloke stemmer med mye kunnskap om Israel-Palestina-konflikten, om den beste utgangen i denne saken. Etter sommerens grusomme opptrapping av konflikten, er det lett å miste motet. Er dialog overhodet mulig? Men hvis jeg som teaterkunstner mister troen på at teater kan være med og utgjøre en forskjell, også i politisk betente saker, da har jeg mistet troen på kunsten. Det er også viktig for meg å få frem at ShiberHur, det palestinske teatret som opprinnelig var med i prosjektet, har trukket seg på grunn av økonomiske og praktiske årsaker. Ikke på grunn av at de vil boikotte prosjektet.

Avgjørende for at jeg har valgt å fortsette samarbeidet, er at jeg ser på Habima som et dristig, nyskapende og viktig teater, som ikke er redd for å stille spørsmål og forholde seg til samfunnet det er en del av. Hvor havner vi dersom vi skal isolere og boikotte de aktørene som tør å være en motstemme? Jeg har kommet frem til at jeg ikke ønsker å stoppe en dialog med kunstnere som, akkurat som vi på Nationaltheatret, ønsker fred i Palestina og Israel.

Habima er et nasjonalteater med et bredt samfunnsoppdrag. Det henvender seg til jøder og muslimer, sekulære og troende, unge og gamle, fra by og land. Det jobber også flere palestinere ved Habima. Alt teatret viser er selvsagt ikke grensesprengende og politisk. Men over ti forestillinger de siste årene har på ulik måte tematisert og kritisert krigføringen, noen av dem har også eksplisitt tatt til ordet for avvikling av bosetningene. Noen eksempler:

The Third Generation, i samarbeid med Berlin Schaubühne: en forestilling som bringer frem palestinske, jødiske og tyske perspektiver på Holocaust. Med tyske, palestinske og israelske skuespillere.

I Shall Not Hate, adapsjonen av en bok av Izzaldin Abuelaish: en palestinsk lege fra Gaza, om behovet for dialog som konfliktløser.

Hebron av Tamir Grinberg: om den endeløse volden i Israel-Palestina-konflikten, spilt på Habima etterfulgt av demonstrasjoner av israelske høyresideaktivister.

God Waits at The Station av Maya Arad: Habimas bidrag i Terrorisms-prosjektet, som innebærer et forsøk på å analysere et terroristangrep fra et palestinsk perspektiv.

Terrorisms-prosjektet innebærer at hvert teater produserer en forestilling innen juni 2015 som – på et eller annet vis – berører tematikken terrorisme. Høsten 2013 ble regissør Jonas Corell Petersen spurt om å lage Nationaltheatrets bidrag, med urpremiere på Nationaltheatret i januar 2015. Alle forestillingene i samarbeidet blir vist under UTE-festivalen i Stuttgart, i juni 2015. Det har altså aldri vært et spørsmål om Nationaltheatret skal gjestespille på Habima – og for all del ikke i Ariel. I tillegg til festivalen i Stuttgart arrangeres det seminar, debatter og kunstnermøter. Under samlingen ved Habima i Tel Aviv i november er det lagt opp til en åpen debatt omkring kulturell og akademisk boikott. Nationaltheatret er invitert til å delta.

Jeg har vært i dialog, både med teatrets styre, og med alle fagforeninger på teatret og fått deres syn på saken. Det har vært viktig for meg som teatersjef å lytte til de ansatte. Avgjørelsen er det likevel jeg som tar. Dette har på ingen måte vært noen enkel sak, og beslutningen må kunne stå seg, også i møte med andre tverrkulturelle samarbeid.  Den 6. september åpner Nationaltheatret den 14. Ibsenfestivalen, med gjestespill fra land som Kina, Japan, Frankrike, Tyskland, Belgia og Danmark. Med et så omfattende internasjonalt nettverk som Nationaltheatret etter hvert har opparbeidet seg, er jeg nødt til å ta et godt, prinsipielt valg. Og da lar jeg kunstens politiske og humanistiske potensial veie tyngst.

Hanne Tømta,
teatersjef