Et skrekkbilde på maktambisjoner

–Richard III er et skrekkbilde for ledere, sier høyskolelektor Steinar Bjartveit. Tidligere kulturminister Anne Enger advarer mot å dyrke kynismen i politikken.
Kåre Conradi med kongekrone

Skrevet av Nina Kraft.

Det går med bøttevis av blod på Nationaltheatrets scene hver kveld når Shakespeares Richard III dreper alle sine rivaler til den engelske tronen. Underliggende all makt for en renssansefyrste var rå vold, eller trusler om rå vold. Åpenbart er det ikke helt sånn i Norge i 2016, men finnes det likheter? Er det grader av råskap i politikken, bare mer innpakket i dag, eller betyr makt noe helt annet hos oss i dag enn på Shakespeares tid? 

Richard III kan ses på som et stykke om makt på ville veier, men tilskuerne kan også velge å se det som et stykke hvor man putter makt inn i et mønster, inn i en ond person, og dermed er vi andre trygge, sier Bjartveit, som er psykolog av utdannelse og høyskolelektor og fagansvarlig ved Handelshøyskolen BI.

–Hva synes du om Shakespeare som psykolog?
–Han er en veldig bra menneskekjenner. Richard blir aldri bare et monster, har er et menneske som ikke greier å akseptere sine egne svakheter. Søren Kierkegaard beskrev Richard som en som er fortvilet på å ikke greie å akseptere sine egne svakheter og leve med dem. 

Les mer om og meld deg på frokostseminar om Richard III og makt her!

Richard III 3

Allikevel et menneske
I åpningsscenen med et berømte monologen «Now is the winter of disocontent …» sier Richard at han har jo denne pukkelryggen, og derfor kan han ikke gå i selskaper og briljere eller sjarmere kvinnene: «And therefore, — since I cannot prove a lover, To entertain these fair well-spoken days, — I am determined to prove a villain, And hate the idle pleasures of these days.»

–På Shakespares tid ble fysiske skavanker sett på som tegn på psykisk svakhet, ifølge Bjartveit, som mener at kongen er seg selv på trass – nærmest «er dette det dere vil ha, så skal dere få det».

–Det er vel ikke den fysisk defekten som gjør ham så maktsyk?
–Nei, han gjør seg selv kald slik at han hevner seg på de andre fordi han ikke blir verdsatt. Det er også godt psykologisk observert – selv om Richards hevn er ekstrem.

Bjartveit understreker at selv om Richard er en av Shakespeares mest utpregede skurker, har han allikevel mange nyanser. Uten Shakespeares menneskekunnkap hadde han blitt uinteressant – da hadde han  ikke angått oss, påpeker psykologen:

–Mot slutten av stykket kjemper Richard fremdeles med sin samvittighet, han blir aldri et udelt monster. Richard ser for seg alle de han har drept, og sier om seg selv «I am a villain». Så legger han raskt til: «Yet I lie; I am not.» Med andre ord, han er mer enn en skurk, han er – uansett hva han har gjort – fremdeles et menneske. Richard er redd, og spør hvorfor, for det er jo ingen der. Jo, jeg er her, sier han – han er altså redd for seg selv, det viser at Richard har en innsikt og forståelse i seg selv. Og at Shakespeare viser at han har innsikt i menneskesinnet.

Richard III 2

Definere virkeligheten
Et av maktmidlene Richard bruker er overtalelse. Han får de andre personene i stykket til å tro på hans versjon av virkeligheten. Å definere virkeligheten er et viktig aspekt ved makt, ifølge Bjartveit. 

–Den som kan definere hva som er attråverdig og ikke minst hva som er sant, har stor makt. Som Trump nå – han har fått store deler av det amerikanske folket med på at problemet er immigrasjon, så løsningen blir at det må bygges en mur langs grensen til Mexico.  

En av de største maktuttalelser i det forrige århundre er Martin Luther Kings «I have a dream». Det var en beskrivelse a en radikalt ny virkelighet. King hadde drøm om å forandre verden, den ultimate maktuttalelsen, og han fikk store deler av USA til å drømme samme drøm, mener Bjartveit og kommer med nok et eksempel – denne gang fra USAs gamle erkefiende, Sovjetunionen.  

–Lenin skisserte en gang sin drøm om sovjetstaten, og en mann i forsamlingen reiste seg og sa: «Det er ikke virkeligheten.» Lenin svarte: «Det blir verst for virkeligheten». Da snakker vi makt!

Mange drømmer om politiske leder som har evnen til å definere virkeligheten for oss – slik Anne Enger gjorde under EU-striden i 1994, mener Bjartveit. Hennes beskrivelse av EU gikk hjem hos det brede lag – mens det politiske establishmentet ikke overbeviste med sin versjon.

–Anne Enger var som en Jeanne d'Arc. Hun definert en virkelighet som mer enn halve Norge ble med på, fastslår han.

Richard III 6

Det gode i mennesket
Den tidligere «nei-dronnonga» Anne Enger er i dag styreleder ved Nationaltheatret. Som tidligere Senterparti-leder, stortingsrepresentant, kultur- og oljeminister har hun vært nær maktinnstansene – og selv hatt mye makt. Hun kjenner ikke igjen renkespillet og den totale hensynsløsheten skildret i Richard III fra sin tid i politikken.

–Overføringselementer er det sikkert, men dette er heldigvis ikke å noen måte slik jeg opplevde norsk politikk. Men det blir samtidig fjernt. Maktkampen vi ser i dette stykket er jo helt hinsides, sier Enger, som heller vil tro på det gode i mennesket og heller blir skuffet:

–Jeg har tro på det gode i mennesket og ikke på at folk bokstavelig talt går over lik for å oppnå sine mål. Vårt demokrati er basert på tillit.

–Er makten mer skjult i dag enn på Richard IIIs tid?

–Penger kan gjemmes bort i en globalisert verden. Denne makten er ikke under demokratisk kontroll på den måten jeg skulle ønske at den var. Pengemakt kan være kynisk. EUs håndtering av finanskrisa i Hellas illustrerer at pengemakt har forrang – går på bekostning av vanlige folks hverdagsliv, arbeid og pensjoner. Det er sider ved «vulærkapitalismen» i dag som ikke er bra, forteller Anne Enger. 

Richard III 4

Advarer mot kynisme
Hun har selv ikke sett tv-serien House of Cards, som antas å være direkte inspirert av Shakespeares Richard III. Hun advarer likevel mot at politikken skal nærme seg maktspillet man finner i serien.

–Jeg tenker at kynisme avler mer kynisme. Jeg synes jeg ser mye mer kynisme nå enn da jeg var aktiv politiker. Samfunnet har forandret seg siden 90-tallet. Men allikevel ikke noe i nærheten av råskapen i Richard III her på hjemmeplan! Og jeg har jo vært med på og sett mye – også av maktkamper på nært hold. Det kan være både rått og hensynsløst, men etter mitt syn er det ikke det som driver politikere. Å mene det, bygger opp om politikerforakten, som igjen svekker demokratiet. Og det er jeg urolig for.

I Richard III fremstår hovedpersonen som er sjarmerende psykopat, som vi blir litt på parti med fordi vi smigres over å være fortrolig med en så talefør og vittig person. Enger mener at maktpersoner dessverre er tiltrekkende.

–Hitler ble jo valgt i Tyskland. Selv om vi ikke blir sjarmert av ham i dag. Maktmennesker må man alltid se opp for. 

Richard III 5

Utenforskap
Enger forteller at hun er vel så interessert i et annet aspekt ved stykket og oppsetningen enn makt-tematikken. For Shakespeares drama handler også om det å være annerledes – utenfor fellesskapet. Richard er vanfør, pukkelrygget, forkrøplet og stygg – og svært klar over det. Og svært bitter. Hun mener likevel at det ikke er noen selvsagt eller enkel sammenheng at den mobbede blir en mobber,

Når Richard har drept en gang, blir det lettere for ham å fortsette. Men han står allikevel overfor et valg, hver gang. Legg merke til scenografien som består av enorme hvite trappetrinn. Hvert av trappens trinn er på 75 cm. Det er motstand i det, det er krevende å myrde og mobbe. Han drives fra skanse til skanse. 

–Har du selv følt deg som en outsider?
–Jeg tror ikke jeg har vært veldig utenfor i livet mitt, men utenforskap generelt berører meg. Jeg får lyst til hjelpe. Det er mindre empati i vårt samfunn nå enn før. Alle er sin egen lykkes smed, og alle kjemper for seg og sitt. Vi har fått et hardere samfunn.

Richard III 8

Menneskers hjerter forandrer seg ikke
Evne til hardt arbeid, utholdenhet, godt humør og selvironi er gode egenskaper hvis man vil skaffe seg makt, ifølge Enger. Hun mener man også bør være litt tykkhudet.

Og så må du tørre å vise følelser offentlig. Gjerne vise temperament.  Jeg har grått for åpen skjerm. Og på forsiden av VG. Det kan omgivelsene eller media reagere på, men det får man tåle. Og det er jo ikke morsomt. Det bare er sånn. 

–Har du en sjelden gang vært beruset av hvor mye makt du har hatt?  
–Egentlig ikke. Jeg gikk nærmest litt utenfor meg selv da vi vant EU-avstemningen i 1994, og tenkte på hvilket ansvar jeg hadde. Jeg følte et kjempestort ansvar, sier Enger og kommenterer at ordet «nei-dronning» har hun aldri likt. Det var noe Arbeiderpartiets informasjonsavdeling fant på for å latterliggjøre og diskreditere henne, og uttrykket ble primært brukt ironisk, mener hun.

–Men har du ikke forandret deg etter alt du har vært med på?
–Menneskenes hjerter forandrer seg aldeles ikke, som Sigrid Undet sa. Mennesker trenger omsorg og kjærlighet – og hvis man har et samfunnsengasjement, tror jeg fremdeles at det er mulig å få til en del ting. Det er mulig å forandre på samfunnet dersom du er med på et godt lag med visjoner utover sitt eget.

Richard III 7

Politikerne på sidelinjen
Det er ikke alltid de menneskene som viser seg mest i media, som har størst makt, ifølge Steinar Bjartvedt. Det å være mye tilstede i offentligheten kan faktisk føre til at man mister den makten man har, mener høyskolelektoren:

Jens P. Heyerdahl hadde enormt med makt. Han fikk mindre makt da han ble bedre kjent for folk flest via aviser og TV. Alle disse mediekåringene om hvem i Norge som har mest makt betyr egentlig hvem som har trynet sitt oftest i avisene. Folk flest kjenner ikke navnene på store industrielle eiere i Norge – fordi de store eierne ikke har interesse av å være i nyhetene. 

–Er makt korrumperende?
–Uvettig bruk av makt er korrumperende. Ledere som ikke vil erkjenne at de har en masse makt er livsfarlige! De har ingen distanse til seg selv og egen maktbruk, og de kan gjøre stor skade. 

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i bladet Plot, og er gjengitt med tillatelse fra skribenten.