Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner

Holocaust_normal

Christopher Nielsen har intervjuet seg selv.........

Q: Ja, så sitter vi her igjen da Christopher, takket være forrige intervju med deg selv i Nassjerns porno… unnskyld, promoblad, som var så vellykka, nå også katalogen!

A. Du da!…

Q: Du insisterer på at artikkelen skal ha overskriften Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner… Hvorfor?

A: Det får dem jo vite i løpet av intervjuet. Og installasjonen og i hvert fall – forhåpentligvis - i løpet av forestillingen?

Q: Åh ja, dumt spørsmål…

A. Vel. Saken er den, forbausende ofte, stort og smått, faller det ordtaket der meg i hu…

Q: Okay… JEG vet at du mener Holocaustmusikalen er det mest personlige stykket du har skrevet. Det tror jeg ikke noen andre enn du og jeg kommer til å skjønne.

A: Mulig det, men må alt være så tydelig da!… Dessuten kan de lese om det her i katalogen.

Q: Så hva er det som er så personlig da?

A: En av karakterene, liksom ”jeg”-karakteren har et kallenavn: ”Kisern”… Og jeg forlot niende med det forsett å aldri ha noe som helst med mine klassekamerater å gjøre igjen – noensinne - for å unnslippe det lodd å gå under kallenavnet Kisern, resten av mitt liv…

Q: Det hadde vært ille, Kisern…

A: Ja ikke sant, Kisern!… Også et annet tema i stykket, dette med å skulle lykkes i utlandet, komme luskende hjemover med en fiasko i bagasjen, med halen mellom beina, som jeg gjorde med Free Jimmy i Storbritannia. Den fikk jo terningkast én der borte, i alt fra the Guardian til the Sun.

Q: Dakars, Kisern…

A: Ja, det var faktisk ganske traumatisk…

Q: Det var da du gjenoppfant deg selv som konseptualist?

A: Riktig. For å få respekt i middagsselskaper…

Q: Noe mer?

A: Kisern-karakteren i stykket får prikkedøden. Det er en slags selvpålagt “straff” for alle de gangene jeg - når jeg gikk under kallenavnet Kisern - ga min bror prikkedøden. Katarsis i kunsten, hva er vel mer personlig enn det? Jeg renser meg selv for skyld ved å la karakteren i stykke få den samme torturen jeg så generøst delte ut i min barndom…

Q: Så det er litt Jokke i Holocaustmusikalen. Kanskje du selger noen billetter da?

A: Fuck you, Nielsen…

Q: Noe mer personlig i detta?…

A: Ikke veldig imponert, akkurat… Eeeuhm, jeg har insistert på en scenografisk detalj, nemlig plakaten til Torshovteaterets oppsetning av Kong Ubu. Forøvrig et stykke min mor, som var dramaturg på Nassjern, oversatte, og jobba med å få satt opp i sin tid. Denne oppsetningen, forøvrig regissert av Stein Winge (*), gjorde et uslettelig inntrykk på en lettpåvirkelig yngling som hadde oppdaget Hjelmsgate 3 og Gateavisa og Jaap og gikk på Forsøksgym og friks og pønks og Alfred Jarrys Kong Ubu på Torshov. Det var rett og slett et vendepunkt i mitt liv. Et vendepunkt teaterpublikummet kan høste i rikt monn nå med en fullendt Staffylikoktrilogi…

Q: Men selve opplegget, lissom, Holocaustusikalen, hva er så innmari personlig med det?

A: La meg – konseptualisten - svitsje over til min Ulsrudmannen persona. Dette er jo den mest dystopiske, dystre, ultramørke visjonen for Norge (og verden), som Ulsrudmannen har kokt i hop, og for de som har sett de to foregående, så sier ikke det rent lite!

Q: Det kan du si om igjen!

A: Så sier ikke det så rent lite skal jeg fortelle deg!… Og det er en veldig personlig ting, og dele det med det norske folk!

Q. Det er jeg enig i. Men ærlig talt Nielsen!…

KUNSTPAUSE

Q: …Er det så ille da?

A: Godt spørsmål. Veldig godt spørsmål… Og det er jo nettopp det, det er ikke så ille. Det går så jævla bra, i hvert fall her på berget. Og en god del andre steder, og steder som var skikkelig ille for ikke så lenge siden har en markant bedring. MEN!

Q: Nå skvatt jeg!

A: Men - det virker for godt til å være sant. At sånn som vi lever - vårt velstandsnivå, det nivået alle andre streber mot - at det bare skal fortsette!? At klima og miljø, tilgang på ressurser, gjeldskriser - det spiller ingen rolle? Alt ordner seg, liksom, bare vi satser på teknologi, innovasjon, fremskritt og alle de andre store ordene – så ordner det seg!

Q: Jo, jo, men verden er full av driftige folk og lyse hoder. Du mener det er ikke noe hold i teorien om at disse vil gjøre en forskjell? Drevet av ønsket om et bedre liv for seg og sine, vil det spire og gro. Alt er mulig, vi plasserte tross alt en mann på månen…

A: Vet du hva, jeg tror ikke Homo Sapiens er så glitrende som vi tror selv jeg, bare fordi vi klarte å putte en mann på månen. Det tror jeg var et stort feilgrep, å putte en mann på månen. Menneskeheten fikk et altfor oppblåst selvbilde på grunn av det der, spesielt oss i den vestlige kultursfære. Hvis vi er så innmari smarte og driftige, hvorfor får vi ikke på plass en klima-avtale da? I det minste. Eller gjort noe effektivt med fattigdommen i verden. Det hadde vært langt mer imponerende enn å putte en mann på månen, og mye nyttigere…

Q: Og da er vi tilbake til Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner

A: Riktig! Det kan det jo ikke være noen tvil om, aldri har vel gode intensjoner vært bedre.

Q: Har jo ikke det… Middelklassedrømmen er innafor rekkevidde for hele verdens befolkning!

A: Alle disse framskrittene… Og aldri har det vært så relevant å droppe Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner - i enhver sammenheng…

Q: Jada. Siste runde i Stafylikokktrilogien er en dyster affære, men det eneste av stykkene som faktisk har en lykkelig slutt!…

A: Og nettopp derfor er Holocaustmusikalen en MEGET dyster affære!…