Mellom Frogner og verden

deLillos_normal

Jeg har båret instrumentene til deLillos. Det var et stort øyeblikk.

Det var på Sortland, i mars 1987, etter en konsert på utestedet Concorde, en konsert jeg også var med på å arrangere, som styremedlem i Sortland Jazz- og viseklubb, av alle ting. Fremdeles går det gjetord om den konserten. De som var der, og det var mange, snakker om før og etter deLillos. De som ikke var der tror snart de var der likevel. Debutplata var for lengst ute, en sånn plate som gir deg det gamle suget, den svimle følelsen du ikke trodde det var mulig å oppleve en gang til: å høre noe som er helt nytt, noe du ikke har hørt før, og som du straks kjenner deg hjemme i. SUSER AV GÅRDE er en ganske overlegen tittel. Men denne kvelden stod deLillos i startgropa til noe de sannsynligvis ikke selv kunne ane rekkevidden av, og de spilte skjorta av Vesterålen. Det var pysjamasenes poesi, den sjenerte humor og det voldsomme øset som bare et hengivent band kan stå for. De dannete rytmene var lagt igjen på Thomas Heftyes plass og publikum kunne allerede tekstene utenat. Og etterpå bar jeg instrumentene til deLillos og det var blitt seint. Det er da nesten for galt, sa Lars Lillo-Stenberg. –Nei, sa jeg. Det er en glede.

Resten er på en måte historie. deLillos skrev sin egen historie, kompromissløst og uten sideblikk til hva som er korrekt, forventet og tillatt. deLillos har skapt seg, ikke bare et rom, men et univers, hvor de hersker med uinnskrenket makt: et opplyst musikalsk enevelde. Og det er summen av tekst, musikk og stemme som er deLillos’ signatur. De ligner ikke på andre enn seg selv og prøver heller ikke å unngå det. De er trofaste og uforutsigbare på samme tid. Du vet hvor de kommer fra, men aldri helt hvor du har dem.

deLillos er de såkalte små tings kronikør, eller skal man heller bruke et mer belastet uttrykk og på den måten rehabilitere det: de nære ting. deLillos er de nære tings riddere og dette er deres triumfer: de utvider de små tingenes dimensjon, de sprenger de nære tingenes geografi. Det blir allment. Det blir stort. Kloden finnes i gata di. Himmelen er lokal og har adresse. Og det er i dette spennet, som også er en bue, en bro, mellom Frogner og verden, mellom pysjamasen og smokingen, mellom tradisjon og anarki, at deLillos har åpnet sine nerver.

I et land i en tid hvor det begripelige, det umiddelbare, det tilgjengelige, kan bli forvekslet med det overflatiske, slik overflatiske mennesker ofte har for vane, er deLillos i bunn og grunn en gåte. De er begripelige. De erumiddelbare. De er tilgjengelige. De er noe så uhørt som populære, grensende til elsket. Det er stort sett bare én ting de ikke er: overflatiske. De er sin egen gåte. De er gåtefulle uten å være bortreist. Selvfølgelig er de melankolikere. Det krever et visst overskudd og ganske godt humør. Selvfølgelig er de nostalgikere. Det er en del av god oppdragelse og personlig historisk bevissthet. Men deLillos er noe annet, noe mer og farligere: en stille desperasjon, en mørk undring, ligger der som en understrøm i deres samlede verk. Og jeg innbiller meg at det er dette skriket som er fundamentet for alt de skaper. De som synger at livet er en liten dings, skriker også at hjernen er alene. deLillos er gledessprederne som plutselig løfter blikket og sier ”stakkars”.

Når denne historien skal skrives, om åttitallet, vil man sannsynligvis forundres over, og kanskje tvile på, at et såpass schizofrent decennium kunne gi rom for et band som deLillos. Det er nesten for godt til å være sant. Det er sant og dermed godt. Og ennå hører jeg ekkoet av konserten på Concorde, Sortland, en sein aprilkveld, 1987. Og jeg bærer ennå instrumentene deres med glede.

Skrevet av Lars Saabye Christensen.