KUNSTEN Å LAGE EN DRØM

Et Drømspill

Kan vi gjenskape vårt indre teater på scenen? Scenografien til Et drømspill er noe av det mest utfordrende som noensinne er laget på Nationaltheatret.

En svartkledt kvinne med rødt skjerf skrider inn på Nationaltheatrets hovedscene. Hun håndhilser på en gruppe teknikere, som har stilt seg på en rekke på scenen. Nesten som om de tar imot et statsoverhode. Det er spenning i lufta, klarsignalet går. To kraftige stålbånd strammes, og en gigantisk vegg begynner å rulle sakte fremover. Gulvet knirker svakt i protest mot vekten av den massive veggen. Det trente øyet kan se at det rykker litt, at det går litt skjevt. Men den svartkledte kvinnen, den tyske scenografen Rebecca Ringst, er fornøyd. Det skal bare noen justeringer til før veggen ruller rett og jevnt. Tauene som trekker veggen, må byttes ut. De er for elastiske. – Det var lurt å gjøre denne testen nå. Da er vi mye roligere når prøvene begynner med skuespillerne, smiler hun.

Kunsten å lage en drøm
TEATERMAGI: Det var sånn hun hadde sett det for seg. Scenograf Rebecca Ringst er svært fornøyd med effekten av røyk og baklys gjennom plankene i veggen. – Det er magisk! utbryter hun.

GRENSESPRENGENDE. Det er en vanvittig jobb å lage scenografien til August Strindbergs Et drømspill. Den grensesprengende spanske regissøren Calixto Bieito og scenograf Rebecca Ringst har gitt håndverkere og teknikere på Nationaltheatret utfordringer utenom det vanlige. Forestillingen skal bli intet mindre enn en scenisk drøm, og i drømme er ingenting stabilt. Det er flytende. Da er det ingen enkel oppgave å lage scenografien. – Scenografien til Et drømspill er noe av det mest utfordrende som er gjort på Nationaltheatret noensinne, sier teknisk sjef Stian Lindquist. Og veggen er det viktigste av alt. Den er selve utgangspunktet.

GIGANTISK KLATRESTATIV. En måned tidligere, på Nationaltheatrets verksted på Brobekk i Groruddalen: Verkstednestleder Dani Bekkely gir veggskjelettet et langt og tankefullt blikk. – Kommer dette til å gå? – Ja, vi håper jo det, ler han. Tre stålvogner med stige på skal monteres inn i den store veggen, som er tolv meter bred, sju og en halv meter høy og to meter dyp – og som akkurat nå står og vakler etter at støtteklossene som har holdt den oppe, er fjernet. Verkstedsjef Lars Helvik løfter prøvende på en av stigevognene, som ligger på gulvet ved siden av. – Det er ikke så tungt. – Nei, nei, vi klarer å løfte den med to mann, sier Jan Ekstrøm, avdelingsleder på smia. Stigevognene skal kunne rulle frem og tilbake inne i den dype veggen og fungere som et gigantisk og bevegelig klatrestativ for skuespillerne.

VIL OVERRASKE. Scenograf Rebecca Ringst har samarbeidet med Calixto Bieito i åtte år, på cirka seks forestillinger årlig. De to gjestet Nationaltheatret sist i 2008, den gang med den kontroversielle og kritikerroste Brand. – Calixto stoler på meg, derfor har jeg veldig stor frihet. Vi inspirerer hverandre. Vi strekker oss alltid etter å gjøre noe nytt, å overraske og gi en ny opplevelse. Rebecca jobber vanligvis med mer stabile sceniske univers. I Et drømspill skjer det store endringer hele tiden. – Dette er første gang vi endrer scenerommet så ofte og så fort. Jeg håper vi klarer å overraske publikum, sier hun.

EN TREHYTTE FRA TAKET. Utgangspunktet for scenebildet er et svart intet, der et sammensurium av elementer kommer og forsvinner igjen, hurtig og lydløst: En trehytte skal henge fra taket, digre trær skal dingle opp ned og spinne rundt og rundt, som en uro. En overdimensjonert makuleringsmaskin kommer til å leve sitt eget liv. – Ideen er å la konkrete ting, som en seng, bevege seg som den vil, forklarer Rebecca. Verkstedsjef Lars funderer på hvordan de skal lage rotasjonssystemet for den digre uroen av trær – med en helikopterrotor som roterer hver sin vei. PLANKEKJØRING? Men trærne er klare til å henges opp. Malerne på malersalen har puttet falske grener med plastblader på fire trær. For ekte blader visner jo. Det er møysommelig arbeid, som har tatt tid. – Vi må nok reparere trærne etter at vi har fraktet dem til Hovedscenen. Det ene treet er litt sprøtt. Grenene kan knekke inni og bli slappe, sier Lise Hagen, avdelingsleder på malersalen, mens hun bandasjerer under den ene grena. Over hele malersalen ligger meter på meter med svart, nybeiset plank. 17 tomme spann med beis står på en tralle. Seks nye er kjøpt inn i dag. – Er det mye jobb? – Ja, det er veldig mye plank, sier Lise. – Det er plankekjøring, skyter Lars Helvik tørt inn. Plankene skal etter hvert kle den digre veggen, slik at lyset kan falle mellom sprekkene og veggen ikke blir så tung. Den skal gli helt sømløst over scenen. Hjulene skal ikke knirke, bevegelsen skal flyte rent, og veggen skal bevege seg uten å rykke. Det er dette som er så vanskelig. Det svarte intet må fungere.

Teamwork
TEAMWORK: Alle må ta i et tak når fundamentet til veggen reises. Jan Ekstrøm og Dani Bekkely har fortsatt mye å gjøre før den står ferdig.

I DRØMME KAN ALT SKJE. Tilbake på Hovedscenen puster scenograf Rebecca og teknikerne lettet ut. Ildprøven er bestått. Rebecca, som har jobbet på scener i hele Europa, liker seg godt på Nationaltheatret. – Jeg liker menneskene her. Vi led sammen under Brand, og når man lider, blir man godt kjent. Jeg er veldig glad for å komme tilbake hit. Jeg vil alltid utfordre de scenehusene jeg jobber på, men ikke så mye at det ikke lar seg gjennomføre, forteller Rebecca. For henne handler teater om gode ideer og å skape magiske øyeblikk: – Alt skal være en overraskelse i denne forestillingen. Vi vil ikke at publikum skal føle seg trygge. Det er magi. Dette er jo en drøm, og i drømme kan alt skje.