Alt kan skje!

Else Kåss Furuseth. (Foto: Gisle Bjørneby)

Det kjennes som om det skytes en pil i hjertet mitt. (Beklager. Det er den eneste måten jeg kan beskrive det på), skriver komiker Else Kåss Furuseth.

Den 11. september 2001 så jeg Anton Tsjekhovs Stykke uten tittel på Amfiscenen, Nationaltheatret. Jeg sovnet. Til mitt forsvar: Om hele teksten skal fremføres i sin helhet, tar det tolv timer. Uansett, jeg fikk ikke med meg flyene som fløy inn i tvillingtårnene, og etter det har jeg vært litt sur på teatret. Ikke fordi jeg er glad i død, men fordi jeg gikk glipp av noe viktig. Virkeligheten.

For å være ærlig, så synes jeg det alltid har vært vanskelig å ikke sovne i teatersalen, men jeg fortsetter likevel å gå på teater. Inne i foajéen leser jeg programmet med en tekst som dette, som akkurat som alt annet i teatret er kneppet for lang. Når forestillingen starter, vet jeg ikke hvor lenge den vil vare, det kommer litt an på om skuespillerne har sansen for digresjoner og om regissøren er en ja-person. Som oftest er det ja på begge deler!

Det er mørkt i salen. Bena må jeg krysse så de ikke krasjer i setet foran. (Jeg burde hatt på støttestrømper.) Likevel er det store sjanser for at jeg blir trøtt. Publikum humrer av en fortelling jeg ikke forstår og referer til en Aftenposten-kronikk jeg burde ha lest. Eller til en klassiker jeg later som om jeg har lest. Av og til er det hele på rim. Innimellom bryter muligens én ut i sang. Kanskje på tysk. Er du ordentlig uheldig, er det et flamsk gjestespill hvor alle karakterene er flyttet til 2015 i form av at togaene symbolsk er byttet ut med iPads. Plutselig kommer en mann opp av et hull i gulvet, og ned fra taket regner det fjær. Sånt som aldri skjer i virkeligheten. Typisk jug. Skikkelig usannsynlig. Fiktive rare skjebner som jeg aldri vil møte fordi de ikke finnes! Og plutselig er det noen som hoster bort et poeng. Kanskje et lite nys på toppen av det hele.

Og idet du tror det er ferdig, er det tid for pause. Jeg har lyst på vin, men jeg har ikke forhåndsbestilt bord, så det er ikke mulig å sitte. Dokøen er minst like lang som Ringen av Wagner. Og akkurat når det er min tur, så ringes det i klokka. Tørst og tissetrengt gjør jeg meg klar for andre akt. Inne i salen igjen hvisker noen smart til sidemannen: «Det erdet meningsløse med det hele som gir mening». Særlig!

Men så, nesten mot slutten, skjer detmagiske: Hovedrollen må ta suffli fra førsterad! Det er da jeg skjønner det, de er baremennesker de også. Det kjennes som om detskytes en pil i hjertet mitt. (Beklager. Det erden eneste måten jeg kan beskrive det på.)Med ett glemmer jeg alt annet enn detteøyeblikket. Jeg prøver ikke lenger å forståflamsk. Nå er det bare bena mine som sover.Verden er snudd opp ned, og det regner fjæri hodet mitt. Etterpå går jeg ut av mørket oginn i verden igjen, og husker hvor deilig liveter. Alle dager er ikke som den i september2001. Midt mellom Bjørnson- og Ibsen-statuenutenfor Nationaltheatret står det et parog kysser. Akkurat som teatret er det ekte.Skulle ønske det regnet fjær i virkelighetenogså. Hold deg for guds skyld våken! Alt kan skje.

Else Kåss Furuseth er komiker og programleder og er i høst på norgesturné med forestillingen Kondolerer. Denne forestillingen ble for første gang satt opp på Nationaltheatret i 2011.