Å forsvinne

2012 Jeg forsvinner_normal

Hva betyr det at noe – et jeg – forsvinner? Man kan kalle det å gå bort, sykne hen, visne, dø. Eller gi det andre navn. Den beste litteraturen inneholder ofte undring over kroppens sårbarhet og forgjengelighet.

Arne Lygre nærmer seg likevel det fundamentale faktum at noe ikke varer, at menneskets tid er begrenset, fra en annen kant. Lygres forfatterskap åpner dører fra det eksistensielle dramaet inn i nye rom. Han utforsker problematiske sider ved mennesketssosialitet– vel så mye som dets ensomhet.

Det genuint dramatiske hos Lygre består i en interesse for hva som skjer i språketmellommennesker i disse rommene. Selve rommet blir sjelden klart definert. Scenene er ofte åpne bygninger eller steder med vid utsikt. Og innsikt. Dramaenes anvisninger er på utspekulert måte bygget inn i selve handlingen, slik at personene kan se seg selv fra flere perspektiver i én og samme scene, innenfra, utenfra eller fra en tredje kant.

 For en tekstleser kan det virke forvirrende. Men scenene åpner, særlig i hendene på gode regissører, for et innsyn i det maktspillet som viser seg idet ordene brukes. Enkelte scener kan leses som en utforsking av etiske dilemmaer i vestlig politikk de siste årene, for eksempel tortur i leirer som Guantánamo, eller mulige utfall av miljøkrisen, med vage antydninger om naturkatastrofer. Eller kritikk av overflodssamfunnet.

Likevel opplever jeg ikke Lygres politiske aktualitet som det mest sentrale. Én mulig grunn til at stykkene har suksess utenfor Norge, er at han presser rollefigurene i retning av noe mer grunnleggende enn det som enkelt lar seg oversette til samfunnskritikk. Noe gåtefullt og rart, noe som unndrar seg entydige tolkninger. Som om den konkrete situasjonen må vike for noe annet: Å finne ut mer om både de mest katastrofale og de lykkeligste øyeblikkene mellom mennesker.

Lygres forfatterskap viser en utholdende stahet, med en sterk indre sammenheng. Replikker som «jeg forsvinner» eller «du er ingen» går igjen. I likhet med trilogien som består av Mann uten hensikt, Dager underog Så stillhet, plasserer Lygres nye stykke hovedpersonene i en ekstrem, utsatt posisjon, uten at Jeg forsvinneroppleves som noen gjentagelse av de forrige stykkene.

Den kvinnelige hovedpersonen viser tidlig en paradoksal selvinnsikt: Hun mener at det å ta inn over seg hva et annet menneske opplever, ligger utenfor hennes evne. Hva kan hun bruke denne innsikten til? Hva kan vi, publikum, bruke en slik innsikt til? Betyr den kanskje at vi som ser stykket, også er ute av stand til å oppleve hva som skjer foran oss, på scenen? Hva skal vi i så fall gjøre med det?

Utgangspunktet er en snikende fornemmelse av en katastrofe, skildret på en måte som ligger milevidt fra den høyrøstede, men stillestående dramaturgien man kan oppleve i direktesendt tv. Perspektivet hos Lygre er mer lavmælt, nær en kvinne som sakte oppdager en mulig hendelse, et sted mellom et jordskjelv og en politisk omveltning, hvor konsekvensene av ulykken blir synlige i stadig større, konsentriske sirkler ut fra et «jeg» som selv forsvinner, løses opp. Dramaet følger henne idet hun opplever folks febrilske kamp for å overleve. Teksten legger lag på lag av observasjoner og assosiasjoner til mennesker rundt henne, noen nære, andre fjernere.

 Første gang jeg leste Jeg forsvinner, tenkte jeg det kunne foregå et sted som lignet Haiti etter jordskjelvet i 2010, eller strendene i Tunisia eller Libya, der tusener flyktet i båter etter revolusjonene i Nord-Afrika. Stykket ble skrevet og utgitt før terrorhandlingene 22. juli 2011. Nå, i ettertid, assosierer jeg heller til regjeringskvartalet i Oslo, eller Utøya; mennesker som svømmer for livet, slik det står i teksten: «De holder seg tett sammen i vannet. Svømmer i flokk. Finner et jevnt, rolig tempo og tar korte pauser innimellom. Utnytter varmen fra hverandres kropper.»

Dramaet inneholder flere fordoblinger: På den ene siden er stykket realistisk, det uttrykker menneskelige følelser i en presset situasjon, hvor man er en hårsbredd fra å miste seg selv og sine nærmeste. Samtidig skriver Lygre inn en kjølig distanse, på grensen til en kynisme. Stykkets «jeg» utbryter: «De er innesperret, og vi kan ikke forstå det.» Venninnen innvender: «Vi kan ane.» Men hovedpersonen insisterer: «Det er himmelvid forskjell. Å ane og å vite. Tanken på hvordan en annen har det og følelsen av selv å oppleve det samme. Medopplevelse finnes ikke.»

Stykkets gang (og, vil jeg tilføye, min egen opplevelse av mange vitner i rettssaken etter 22. juli) motsier delvis hennes kategoriske påstand. «Jeget» og venninnen lever seg likevel inn i hvordan menneskene har det. Men dramaet blir stående og dirre i grusomme tvetydigheter: En fastklemt mann sparker i hjel sin enda mer kvestede kone. Gir han henne et nådestøt av barmhjertighet? Eller handler han i rein egoisme, for å slippe å høre henne lide? En annen mann svømmer fra sine nærmeste for å redde sitt eget skinn. En person sier: «Vi kan ikke forstå liv utenfor oss selv.»Jeg forsvinner skifter perspektiv fra scene til scene, lik en sending fra en slagmark som rykker stadig nærmere.

Skrevet av Tom Egil Hverven, hovedanmelder Klassekampen.