Wenche Foss er død
Det var med stor sorg at Nationaltheatret mottok beskjeden om Wenche Foss' bortgang.
Med Wenche Foss’ bortgang har Nationaltheatret mistet en av sine fremste skuespillere, og Norge har mistet en av sine mest profilerte personligheter. I tillegg til en lang og allsidig karriere innen film, fjernsyn og teater, vil Wenche Foss også bli husket for sin medmenneskelighet og sitt brennende engasjement.
Men først og fremst var Wenche teatermenneske. Hun debuterte på scenen bare 17 år gammel, i TATERBLOD av Vilhelm Dybwad, og skulle raskt gjøre seg bemerket som en av landets fremste komedienner. Hun fikk sitt store gjennombrudd som Hanna Glawari i DEN GLADE ENKE i 1939, og ble en av våre første filmstjerner gjennom en rekke store roller i 1940-årene.
Wenche Foss' karriere på Nationaltheatret strekker seg over en periode på 50 år. Hun ble ansatt her første gang i 1952, hennes første rolle var Araminte i SKOLE FOR FEDRE, og sto sist på Hovedscenen som Anfissa i Tsjekhovs TRE SØSTRE høsten 2002. Disse to rollene viser noe av Wenches utrolige allsidighet: hun har overbevist i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret, fra komedieroller som LYSISTRATA, Helene i KARUSELL og Lavinia i DET LYKKELIGE VALG, via store klassiske roller som Viola i HELLIGTREKONGERSAFTEN og tittelrollen i MARIA STUART. til roller i moderne seriøs dramatikk, som Lola i KOM TILBAKE og Amanda i GLASSMENASJERIET.
Hennes Ibsentolkninger er mange og legendariske: Rebekka West, og senere Madam Helseth i ROSMERSHOLM, Fanny Wilton og to ganger Ella Rentheim i JOHN GABRIEL BORKMAN, tittelrollen i HEDDA GABLER – som hun selv påstår at hun spilte svært dårlig! – og ikke minst Mor Aase i PEER GYNT. For NRK Drama spilte hun Den eldre Suzannah i Jon Fosses skuespill om Ibsens hustru så sent som i 2004. I selskap med bl.a. Glenda Jackson, Claire Bloom og Isabelle Huppert var Wenche en selvskreven mottaker av Ibsen Centennial Award under åpningen av Ibsenåret i 2006.
Bjørnsons NÅR DEN NY VIN BLOMSTRER i 1988 var ment som Wenche Foss’ avskjedsforestilling, men det skulle på ingen måte bli den siste festforestillingen med og for Wenche. I 1995 ble Wenches 60-årsjubileum som skuespillerinne feiret med festforestilling på KJÆRE LØGNHALS hvor hun spilte mot Toralv Maurstad – en forestilling hun senere reiste på turné med i en alder av snart 80 år. Selve 80-årsdagen 5. desember 1997 ble selvfølgelig markert med nok en festforestilling - hvor Wenche både medvirket og ble hyllet av venner og kolleger fra scenen.
Wenche Foss var aktivt teatermenneske helt til det siste.
Utenfor scenen har Wenche Foss også vært en aktiv deltaker i samfunnsdebatten, og det er også på grunn av dette hun skulle bli en av Norges mest folkekjære skuespillere. Hennes engasjement for kreftsaken og psykisk utviklingshemmede var alltid sterk. Sønnen Tommeliten ble født med Downs syndrom 1. april 1954, og Wenches innsats for psykisk utviklingshemmede har vært med på å fjerne mange tabuer, og hjelp til å høyne deres livskvalitet. Wenche var også sterkt engasjert i veldedighetsarbeid gjennom Røde kors, Unicef og Solgården feriested for psykisk utviklingshemmede.
I 1992 returnerte hun St.Hallvard-medaljen på grunn av den skandaløse behandlingen av Oslos eldre. Samme år uttalte hun til Tønsberg blad: ”Jeg kan godt jobbe 24 timer i døgnet, ta både Ibsen og arsenikken, men jeg klarer ikke urettferdighet fra samfunnets side.”
Nitten år senere er det ubønnhørlig slutt på Wenches intense arbeidsdager. Våre tanker går i dag til sønnen Fabian og hans familie, som i så mange år har måttet dele henne ikke bare med oss, hennes venner og kolleger på Nationaltheatret, men også med hele Norges befolkning.
Publisert mandag 28. mars 2011.
Last ned kort biografi her.
