Ny teatersjef
Hanne Tømta overtok ledelsen av Nationaltheatret 1. januar i år. Les stort intervju med henne her.
NY TEATERSJEF
Hun har gjort det oppsiktsvekkende godt som teatersjef ved Rogaland Teater. Tre Heddapriser i 2007, Norgeshistoriens dyreste teaterprosjekt i 2008 og tidenes beste resultat samme år. Når Hanne Tømta overtar ledelsen av Nationaltheatret fra 1. januar 2009 står forventningene, men også utfordringene i kø.
Tekst: Ingrid E. Handeland
En av norsk kulturlivs mest høythengende stillinger overtas i vår av en av norsk teaters minst selvhøytidlige personer. Eirik
Stubø overlater et teater med stor kunstnerisk selvtillit og svært lojale publikummere til Hanne Tømta når han går av etter
åtte svært gode år for Nationaltheatret. Vi møter henne en snau måned før hun tar over styringen av det Dagbladets kommentator
Andreas Wiese karakteriserte som en supertanker det tar tid å snu. Vi ville vite hva hun har i tankene nå ved reisens begynnelse.
Hva tror du blir den største forskjellen ved å lede Nationaltheatret i forhold til Rogaland Teater?
- Selv om vi på Rogaland teater hadde følelsen av å være et nasjonalteater for regionen er dette som å rykke opp i første divisjon på absolutt alle punkter. Det handler om å bruke multiplikasjonstabellen på alle tenkelige størrelser. Nationaltheatret er alle teatrenes mor i Norge. Nationaltheatret gjør det de andre teatrene ønsker å strekke seg etter, det er et eksempel til etterfølgelse. Dessuten er Nationaltheatret det eneste norske teatret som har et internasjonalt nedslagsfelt. Jeg ser en stor utfordring i å videreutvikle teatrets internasjonale profil. Ikke bare når det gjelder å hente inn forestillinger til festivalene, men gjennom å løfte repertoaret vårt ut på den internasjonale arenaen.
Synes du statusen som nasjonalt teater stiller spesielle krav til repertoaret?
- I Stavanger, Bergen, Molde, Trondheim og Tromsø kan de i større grad bygge på lokale krefter og lokale problemstillinger. Som nasjonalt teater stilles det krav til relevans i en større målestokk. Vi skal forvalte den norske, ikke den lokale kulturarven, og representere norsk teater internasjonalt. Samtidig er jo Nationaltheatrets kjernepublikum oslofolk. De skal også oppleve Nationaltheatret som sitt teater. En forestilling som Verdiløse menn er vel noe av det nærmeste man har kommet lokal-teater på dette huset. Og det har brakt mange nye publikummere til oss som vi skal forsøke å ta med oss videre.
Du har valgt å la Verdiløse menn være 17.mai-matiné i din første sesong. Et utradisjonelt valg må man vel kunne si. Men er det uttrykk for noe mer enn at denne forestillingen trekker fulle hus på Hovedscenen?
- De problemstillingene og den virkeligheten som Verdiløse menn tar opp er ikke akkurat hverdagskost på norske scener. Ikke i politikken heller for så vidt. Ikke en gang i helsepolitikken. For et teater som er opptatt av å være relevant i sin tid er det helt naturlig å speile de narkomanes situasjon. Men jeg skjønner hva du mener. Det er ikke akkurat sølvgutter som befolker Christoffer Nielsens univers.
Det siste halvåret har du arbeidet med å legge repertoaret for de kommende sesongene. Har du noen bestemte satsningsområder?
- Ved siden av den internasjonale satsingen er jeg opptatt av å åpne Nationaltheatret for barn og ungdom. Ikke bare i form av de tradisjonelle familieforestillingene som Reisen til julestjernen, Jul i blåfjell eller Folk og røvere i kardemomme by. Dette er forestillinger som rekrutterer mange barn og unge inn i teatret og som derfor betyr mye for publikumsutviklingen. Det er dessuten forestillinger som normalt trekker et stort publikum, noe som igjen er helt avgjørende for driften. Repertoarplanlegging er jo når alt kommer til alt en balansekunst mellom kunstneriske mål og kravene til egeninntjening. Min utfordring blir derfor å få stablet på beina et tilbud i tillegg til disse familieforestillingene. Foreløpig er det uklart hvilke form det skal ta. Det kan være aktuelt å ansette en regissør som tar seg av utviklingen av et prosjekt for barn og unge, og det kan være aktuelt å sette sammen en gruppe ildsjeler som som brenner for å skape barne- og ungdomsteater med høy kunstnerisk kvalitet.
Den nåværende Torshovgruppa avslutter sin periode våren 2009 og flere har tatt til orde for å gjøre Torshovteatret til en barne – og ungdomsscene. Tenker du i samme baner?
- Både Malersalen og Torshovteatret kan være egnet til utviklingen av det prosjektet jeg har i tankene.
Kritiske røster har hevdet at ny dramatikk bør vises på Hovedscenen for å virkelig ha status av satsing. Småscenene er ikke godt nok. Hva sier du til det?
- Hovedscenen er alltid siktemålet, men de fleste klassikere har en gang vært ukjent samtidsdramatikk. Dessuten skal man ikke undervurdere de små rommene. Du oppnår ikke den samme nære og tette kommunikasjonen mellom scene og sal på Hovedscenen. Det kan være avgjørende for barn og unge.
Du har selv poengtert at Nationaltheatret har utviklet seg fra å være skuespillerdrevet under Ellen Horns tid på nittitallet, til å bli mer og mer regidrevet under Eirik Stubø de siste åtte årene. Du er selv regissør, men markerer deg i første runde vel så sterkt gjennom å ansette historiens første husdramatiker på Nationaltheatret – Johan Harstad. Er du vel så opptatt av tekstutvikling som å pleie utviklingen av regiteatret?
- Det er riktig at jeg er opptatt av tekst og tekstutvikling. Men jeg er aller mest opptatt av innhold. Regiteater uten innhold interesserer meg ikke. En spektakulær forestilling som er visuelt frapperende, og hvor regissøren åpenbart er forestillingens kunstner, kan være en flott opplevelse. Men opplevelsen betyr ikke noe hvis den ikke har et innhold som angår meg på et mer grunnleggende plan. Jeg tror at publikummet vårt har et ønske om å gå litt i dybden. Ansettelsen av husdramatiker handler om å utvikle dramatikk fra innsiden. Et ferdig skrevet manus kan være godt og likevel ikke egne seg for et bestemt ensemble og en bestemt scene. Johan Harstad skal ikke sitte hjemme og skrive i et lukket rom, men utvikle tekst for noen av våre skuespillere, for et av våre rom, kanskje til og med i samarbeid men bestemt scenograf. I en sånn prosess kan skuespilleren være en minst like viktig bidragsyter til utviklingen av prosjektet som regissøren. Når det er sagt dreier mesteparten av min tid seg om å knytte kontakter med interessante regissører som kan fortelle sine egne historier, gjerne med utgangspunkt i en klassiker. Samtidsdramatikk er ikke ensbetydende med nyskrevet dramatikk. Det kan like gjerne være en moderne versjon av Ibsen eller Shakespeare.
Ved utnevnelsen i fjor sa du at din russiske regiutdanning ville komme til å prege repertoaret. I tråd med dette har du satt Brødrene Karamasov på plakaten på Hovedscenen i regi av en russer. For øvrig er det bare tittelen på det erkebritiske samlivsdramaet Tilbaketoget fra Moskva som minner om bakgrunnen din denne sesongen. Regissørene du presenterer er for øvrig norske alle sammen. Hvor er det du shopper gjestespill og fremtidige regissører nå fremover?
- Jeg har en sånn ”the world is your oyster-følelse akkurat nå. Det er uhyre spennende å besøke ulike teaterhus både i og utenfor Europa, og jeg kan forsikre om at jeg ikke stirrer meg blind på verken Russland eller Østeuropa, selv om jeg personlig har en sterk forankring der. Berlins teaterscene kommer ikke til å være mindre relevant i min tid som teatersjef enn den har vært under Eirik Stubø. Flere av de mest vitale teaterhusene i Europa ligger i Berlin; Schaubühne, Volksbühne, Deutsches Theater og Maxim Gorkij Theater, for å nevne noen. Berlin er dessuten et kunstnerisk kraftsentrum hvor øst og vest møtes og hvor det oppstår nye uttrykk på tvers av kunstformer. Så Berlin kommer man ikke utenom. Ellers tenker jeg at det er et poeng å utvide horisonten. Viktoria Meirik, som er ansatt som Nationaltheatrets nye, faste regissør, har bakgrunn fra Nederland, som har en helt annen teatertradisjon enn den tyske. Når det gjelder repertoaret fremover vil jeg ikke røpe for mye enda, men jeg kan si at jeg har dialog med regissører fra Island, Canada, Sør Afrika, Litauen, Frankrike og Belgia.
Siden du er kvinne – den andre kvinnelige teatersjefen i teatrets historie – kunne man kanskje forvente at du ville være på jakt etter kvinnelige regissører, men kun to av ni produksjoner ledes av kvinner denne våren?
- Hm, sier du det. Jeg sitter nok ikke og regner på hvor mange forestillinger som settes opp av gutta og hvor mange som går til damene. Etter min oppfatning er det verken behov for å kjønnskvotere kvinnelige regissører – det er nok å ta av – eller riktig å gjøre det. Kvotering undergraver den kunstneriske autoriteten og troverdigheten.
I en intern diskusjon om teatrets kjerneverdier refererte du til debutCDen til Gatas parlament : ”Holdning over underholdning”. Ønsker du at teatret skal være noe mer enn en kunstprodusent – at vi skal ha noe mer enn rene kunstneriske siktemål?
Teatret skal selvsagt ikke bare produsere kunst for kunstens skyld. All kunst står i dialog med samfunnet på en eller annen måte. Men et statlig finansiert teater kan heller ikke ha det som sin primære oppgave å skape underholdning. Det vi serverer skal ikke bare gli ned. Det skal gi tyggemotstand. Jeg tenker at det vi driver med er å skape et refleksjonsrom og et diskusjonsrom. Teatersalen kan noen ganger ha en lignende funksjon som en kirke; den kan være et sted for ettertanke og mystikk. Det vi ikke skal gjøre er å lulle oss inn i oss selv. Vi er og blir en del av vår tid og vårt samfunn.
Apropos tyggemotstand. Mange ville vel hevde at et teater finansiert av skattebetalernes penger burde gi folk det vi vet at de vil ha?
- Men hvem har sagt at folk bare vil ha overflate og letthet? Jeg oppfatter det som vår oppgave å ta folks behov for dybde på alvor. Ikke fordi det er noe galt med humor og ren underholdning. Men et statlig finansiert teater bør nettopp være et sted hvor man kan oppleve å trenge dypere inn i hva det er å være menneske. Det er det som er vårt privilegium. Hvorfor tror du ellers en snekker gidder å bygge dekorasjoner for 300.000 i året når han kunne tjene det tidoble på byggemarkedet – i alle fall før finanskrisen? Det er jo fordi han opplever at det vi driver med har en stor verdi utover selve jobben. Kall det gjerne et ”kall” eller en misjon. Det vi tilbyr er i alle fall noe som ligger nærmere universitetet enn Tusenfryd. Vi er en dannelsesinstitusjon – ikke en underholdningsmaskin.
